hits

Femundløpet 2018

1 uke før start bestemte jeg meg for å gjøre noen små endringer på løpsspannet. I utgangspunktet skulle jeg starte med 7 hanner og 5 tisper ? men jeg endte opp med å ta ut 3 hanner etter mye frem og tilbake. Jeg valgte å starte ut med 10 spann, og skal jeg være helt ærlig så er 10 malamutter mer enn nok!

Røros - Tufsingdalen
Jeg var rimelig stressa mens jeg ventet på å kjøre sleden frem til startstreken, og alle mulige scenarioer for hva som kunne gå galt rulla gjennom hodet. HELT uten grunn selvfølgelig! Vi kom oss ut av Røros uten å snabbe med oss en chihuahua som matpakke, kom oss gjennom svingen uten å velte, vi traff brua og de første passeringene gikk kjempe bra - og etter disse første minuttene hadde gått lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle bruke så mye energi på å grue meg til en start igjen (det gjenstår jo nå å se hvor lenge jeg klarer å huske det).

Sporene ut av Røros var veldig myke og jeg mistet alle sokkene på hundene, med unntak av en, den første timen. Men hundene var ved godt mot og jobbet fremover.  

Jeg fikk litt problemer når jeg skulle over den siste fjellovergangen før Tufsingdalen. Det blåste katter og kaniner i alle retninger, og noen hadde kjørt ned skiltingen - slik at når jeg kom til krysset hadde jeg ikke den minste anelse om hvor jeg skulle. I tillegg stod det andre spann parkert rundt meg, og hundene hadde mer lyst til å legge seg med dem enn å hjelpe meg med å finne løypa. Heldigvis har vi trent mye i dårlig vær denne sesongen, så det tok ikke mer enn 30 sekunder med litt godsnakk før vi var på veg fremover igjen. Hundene tok en sjefsavgjørelse på at vi skulle følge løypa til venstre, og kort tid etter kunne handlerne bekrefte at vi var på riktig vei.


Photo: Alexander Galak

Tufsingdalen - Drevsjø
På etappen over til Drevsjø var vi alene hele veien. Vi hadde litt vind over Kværningshøgda, men ingenting som var i nærheten av å påvirke hundene. Jeg hadde hatt Stolt og Sirma i led ut av Røros, så for å gi dem en liten pause lot jeg Bris få ansvaret i front til Drevsjø. Han startet ut med moren sin Sol, og etter Kværningshøgda var passert ble hun byttet ut med Tundra.

Drevsjø - Søvollen
Ut fra Drevsjø startet jeg med Shaman og Utla i led. Shaman nektet å gå med høyløpske Perma bak seg, og Utla bestemte seg for å være redd for noen isskulpturer som var satt opp langs løypa. Så etter 500 meter måtte jeg bytte ledere, og Stolt og Sirma var atter en gang i led.

De første milene inne i skogen hadde vi veldig harde og fine løyper, og vi holdt god fart. Når det begynte å mørkne startet jeg på stigningene til fjellovergangen før Søvollen. Jeg hørte vinden ule over meg, og forberedte meg på et helvettes vær. Stolt er ikke spesielt glad i vind så jeg bestemte meg for å prøve Tundra med Sirma isteden (veldig smart valg). Det var dårlig med dekning i bakkene oppover, men mamma rakk akkurat ringe meg før jeg var kommet over tregrensa. Det vi fikk ut av den samtalen var at jeg fikk sagt «Jeg gruer meg noe jævelig». Jeg er egentlig veldig glad i vind, og koser meg når det er litt vanskelige forhold - men i mørket, helt alene på en ukjent plass så må jeg innrømme at jeg gruet meg.

Og det blåste noe jævelig. Jeg kunne bare skimte refleksen i sælene til de fremste hundene, og heldigvis kunne jeg alltid konstatere etter å ha kjørt forbi en løypestikke at vi ikke lenge etter kom til neste. Det låg et spann parkert oppe i vinden og jeg var litt usikker på om hundene mine ville gå forbi uten å legge seg ned. Oppe på siden av spannet setter lederne mine seg ned. Uten at jeg sier noe så tar det bare 2 sekunder før vi alle har en felles forståelse for at dette ikke var noe blivende sted - og vi fortsatte ferden over.

I så mye vind er det vanskelig å vite forskjellen på hva som er oppover og hva som er nedover - men når jeg endelig begynte å se små busker langs løypa visste jeg at jeg nærmet meg tregrensa. Det er lenge siden jeg har vært så glad for å se en liten busk stikke opp av snøen.

Drevsjø - Orkelbogen I
Etter en lang og velfortjent hvile på Drevsjø, hvor også jeg endelig fikk noen timer på øyet, var hundene overraskende gira på sette i gang igjen. Etappen var lang, men hadde for det meste fine spor. Det var noen åpne bekker inne i skogen som måtte passeres, hvor jeg på et merkelig vis klarte å sette sleden fast i et tre. Jeg tenkte som så at det skulle ikke være et tre som gjorde at jeg måtte bryte, og etter litt klabb og babb fikk jeg løftet ut sleden uten å måtte kutte noen liner.

Orkelbogen I - Grimsbu
På Orkelbogen får jeg vite at det er veldig mye vind på fjellet, og at den kommer rett imot. Jeg bestemmer meg derfor for å hvile til den har gitt seg. Jeg måtte ikke vente så veldig lenge før jeg fikk beskjed av handlerne om at vinden hadde blitt «mildere». Jeg var ikke helt overbevist, for jeg hadde hørt flere ganger etter start at «Vinden har løyet» og «Du får medvind» - hvilket ikke hadde stemt i noen av tilfellene. Men man kommer seg jo ikke til mål ved å bli på sjekkpunkt.

Sol hadde gått seg relativt stiv på etappen fra Drevsjø, og jeg bestemte meg for å ta henne ut her. Teorien er at hun har snublet/sklidd litt i de løse sporene og fått seg en liten strekk.

Før jeg begynte på stigningene møtte jeg Didrik som kunne berolige meg med at vinden ikke var så ille. Han jeg møtte etter Didrik meddelte derimot at det var null sikt, mye vind og at han håpte jeg hadde gode ledere. Og gode ledere har jeg jo, så vi kom oss over fjellet uten problem. Vi møtte en del spann front mot front oppe på fjellet som var med å holde piffen oppe i spannet.

Grimsbu - Orkelbogen II
På Grimsbu tok jeg enda en lang hvile og fikk god hjelp av veterinærene til stretching av hundene. Stolt hadde et litt sårt håndledd når vi begynte å bli klare for å dra ut, så jeg satte igjen han. Etappen over til Orkelbogen II var hard. Det var mye stigning, og det hadde snødd såpass mye at sporene var borte hele veien. Heldigvis hadde vinden nå faktisk gitt seg, så det var ikke noe problem å se stikkene.

Med 8 haler i været og godt humør på hundene hadde vi en fin tur. Vi fikk til og med noen timer med stjernehimmel. Jeg vurderte lenge om jeg skulle kjøre rett gjennom orkelbogen eller ta den obligatoriske hvilen der, og endte til slutt opp med å ta den siste hvilen der (veldig dumt valg).  

Orkelbogen II
Bolt hadde fått en sår skulder av de løse sporene, og Perma et sårt håndledd, så jeg bestemte meg for å ta ut disse og fortsette med et friskt 6 spann til mål. Det var det jeg tenkte, men andre hadde tydeligvis en helt annen plan. Speedy, som har gått inn og ut av alle sjekkpunkt uten en eneste skade, hadde plutselig fått en frostskade i venstre framlabb i følge veterinærene. Så la meg bare få presisere her; En hund helt uten problemer inn til sjekkpunkt fikk i løpet av hvilen en frostskade i poten - og ikke nok med det, men her er det snakk om en malamutt, en polarhund, i 7 minusgrader.

Hun haltet litt rundt de første rundene jeg løp med henne for veterinæren, men ble bedre og bedre for hver runde. Når jeg satte henne i spannet og fikk kjøre en prøverunde på isen for å bevise at det ikke var en skade som ville hemme henne - gikk hun HELT fint. Likevel mente veterinærene at det ikke var god dyrevelferd å fortsette med en «frostskade». Jeg hadde god tid til tidsfristen på Tolga, og sa derfor at vi bare fikk vente til de kunne godkjenne at jeg dro videre. Det var noe de tydeligvis ikke hadde tid til, og de tvang meg derfor til å bryte.

Det hele var helt uvirkelig når det skjedde. Jeg hadde 6 hunder som stod og hylte og ville videre, og etter å ha varmet dem godt opp var det INGEN som haltet eller viste den minste antydning til det. Sola skinte, vinden hadde gitt seg og vi hadde 14 mil igjen til mål - men her stoppet eventyret for vår del. Fullstendig UTEN grunn.

Uansett er jeg utrolig stolt over hva jeg og hundene har fått til. Hundene har jobbet kjempe bra i løse spor og mye vind uten å ha latt det påvirke dem på noen måte. Alle halene har vært i været, stemningen har vært god og matlysten har vært på plass. Jeg er og stolt over meg selv som for første gang har kjørt lenger enn 14 mil ALENE - uten mamma eller pappa med meg i løypa. Før start var jeg noe usikker på om hundene ville gidde å gå for meg når de begynte å bli slitne, men med de forholdene vi hadde og den farten vi holdt, er det vel bevist en gang for alle at de går for bare meg også.

Nå skal vi bruke de neste dagene på å feite oss opp alle sammen. Jeg har gått ned 4,5 kg på 4 døgn, hvilket er noen kilo jeg i utgangspunktet ikke hadde bruk for å miste. Så etter noen hviledager med masse mat til både meg og hundene er vi snart klare for å vende snutene mot VM i Sverige.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Erle Amalie

Erle Amalie

20, Vestre Slidre

Hei! Jeg heter Erle Amalie, og er en tur-glad jente som er så heldig at jeg har foreldre som har opprettet kennelen Vasetmutten. På kennelen vår har vi et antall malamutter som hele tiden ligger på rundt 20 stk. Turene med disse blir mange, og det er det jeg kommer til å skrive om her. Kontakt: erle_amalie@hotmail.com

Kategorier

Arkiv