hits

Femundlpet 2018

1 uke fr start bestemte jeg meg for gjre noen sm endringer p lpsspannet. I utgangspunktet skulle jeg starte med 7 hanner og 5 tisper ? men jeg endte opp med ta ut 3 hanner etter mye frem og tilbake. Jeg valgte starte ut med 10 spann, og skal jeg vre helt rlig s er 10 malamutter mer enn nok!

Rros - Tufsingdalen
Jeg var rimelig stressa mens jeg ventet p kjre sleden frem til startstreken, og alle mulige scenarioer for hva som kunne g galt rulla gjennom hodet. HELT uten grunn selvflgelig! Vi kom oss ut av Rros uten snabbe med oss en chihuahua som matpakke, kom oss gjennom svingen uten velte, vi traff brua og de frste passeringene gikk kjempe bra - og etter disse frste minuttene hadde gtt lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle bruke s mye energi p grue meg til en start igjen (det gjenstr jo n se hvor lenge jeg klarer huske det).

Sporene ut av Rros var veldig myke og jeg mistet alle sokkene p hundene, med unntak av en, den frste timen. Men hundene var ved godt mot og jobbet fremover.  

Jeg fikk litt problemer nr jeg skulle over den siste fjellovergangen fr Tufsingdalen. Det blste katter og kaniner i alle retninger, og noen hadde kjrt ned skiltingen - slik at nr jeg kom til krysset hadde jeg ikke den minste anelse om hvor jeg skulle. I tillegg stod det andre spann parkert rundt meg, og hundene hadde mer lyst til legge seg med dem enn hjelpe meg med finne lypa. Heldigvis har vi trent mye i drlig vr denne sesongen, s det tok ikke mer enn 30 sekunder med litt godsnakk fr vi var p veg fremover igjen. Hundene tok en sjefsavgjrelse p at vi skulle flge lypa til venstre, og kort tid etter kunne handlerne bekrefte at vi var p riktig vei.


Photo: Alexander Galak

Tufsingdalen - Drevsj
P etappen over til Drevsj var vi alene hele veien. Vi hadde litt vind over Kvrningshgda, men ingenting som var i nrheten av pvirke hundene. Jeg hadde hatt Stolt og Sirma i led ut av Rros, s for gi dem en liten pause lot jeg Bris f ansvaret i front til Drevsj. Han startet ut med moren sin Sol, og etter Kvrningshgda var passert ble hun byttet ut med Tundra.

Drevsj - Svollen
Ut fra Drevsj startet jeg med Shaman og Utla i led. Shaman nektet g med hylpske Perma bak seg, og Utla bestemte seg for vre redd for noen isskulpturer som var satt opp langs lypa. S etter 500 meter mtte jeg bytte ledere, og Stolt og Sirma var atter en gang i led.

De frste milene inne i skogen hadde vi veldig harde og fine lyper, og vi holdt god fart. Nr det begynte mrkne startet jeg p stigningene til fjellovergangen fr Svollen. Jeg hrte vinden ule over meg, og forberedte meg p et helvettes vr. Stolt er ikke spesielt glad i vind s jeg bestemte meg for prve Tundra med Sirma isteden (veldig smart valg). Det var drlig med dekning i bakkene oppover, men mamma rakk akkurat ringe meg fr jeg var kommet over tregrensa. Det vi fikk ut av den samtalen var at jeg fikk sagt Jeg gruer meg noe jvelig. Jeg er egentlig veldig glad i vind, og koser meg nr det er litt vanskelige forhold - men i mrket, helt alene p en ukjent plass s m jeg innrmme at jeg gruet meg.

Og det blste noe jvelig. Jeg kunne bare skimte refleksen i slene til de fremste hundene, og heldigvis kunne jeg alltid konstatere etter ha kjrt forbi en lypestikke at vi ikke lenge etter kom til neste. Det lg et spann parkert oppe i vinden og jeg var litt usikker p om hundene mine ville g forbi uten legge seg ned. Oppe p siden av spannet setter lederne mine seg ned. Uten at jeg sier noe s tar det bare 2 sekunder fr vi alle har en felles forstelse for at dette ikke var noe blivende sted - og vi fortsatte ferden over.

I s mye vind er det vanskelig vite forskjellen p hva som er oppover og hva som er nedover - men nr jeg endelig begynte se sm busker langs lypa visste jeg at jeg nrmet meg tregrensa. Det er lenge siden jeg har vrt s glad for se en liten busk stikke opp av snen.

Drevsj - Orkelbogen I
Etter en lang og velfortjent hvile p Drevsj, hvor ogs jeg endelig fikk noen timer p yet, var hundene overraskende gira p sette i gang igjen. Etappen var lang, men hadde for det meste fine spor. Det var noen pne bekker inne i skogen som mtte passeres, hvor jeg p et merkelig vis klarte sette sleden fast i et tre. Jeg tenkte som s at det skulle ikke vre et tre som gjorde at jeg mtte bryte, og etter litt klabb og babb fikk jeg lftet ut sleden uten mtte kutte noen liner.

Orkelbogen I - Grimsbu
P Orkelbogen fr jeg vite at det er veldig mye vind p fjellet, og at den kommer rett imot. Jeg bestemmer meg derfor for hvile til den har gitt seg. Jeg mtte ikke vente s veldig lenge fr jeg fikk beskjed av handlerne om at vinden hadde blitt mildere. Jeg var ikke helt overbevist, for jeg hadde hrt flere ganger etter start at Vinden har lyet og Du fr medvind - hvilket ikke hadde stemt i noen av tilfellene. Men man kommer seg jo ikke til ml ved bli p sjekkpunkt.

Sol hadde gtt seg relativt stiv p etappen fra Drevsj, og jeg bestemte meg for ta henne ut her. Teorien er at hun har snublet/sklidd litt i de lse sporene og ftt seg en liten strekk.

Fr jeg begynte p stigningene mtte jeg Didrik som kunne berolige meg med at vinden ikke var s ille. Han jeg mtte etter Didrik meddelte derimot at det var null sikt, mye vind og at han hpte jeg hadde gode ledere. Og gode ledere har jeg jo, s vi kom oss over fjellet uten problem. Vi mtte en del spann front mot front oppe p fjellet som var med holde piffen oppe i spannet.

Grimsbu - Orkelbogen II
P Grimsbu tok jeg enda en lang hvile og fikk god hjelp av veterinrene til stretching av hundene. Stolt hadde et litt srt hndledd nr vi begynte bli klare for dra ut, s jeg satte igjen han. Etappen over til Orkelbogen II var hard. Det var mye stigning, og det hadde sndd spass mye at sporene var borte hele veien. Heldigvis hadde vinden n faktisk gitt seg, s det var ikke noe problem se stikkene.

Med 8 haler i vret og godt humr p hundene hadde vi en fin tur. Vi fikk til og med noen timer med stjernehimmel. Jeg vurderte lenge om jeg skulle kjre rett gjennom orkelbogen eller ta den obligatoriske hvilen der, og endte til slutt opp med ta den siste hvilen der (veldig dumt valg).  

Orkelbogen II
Bolt hadde ftt en sr skulder av de lse sporene, og Perma et srt hndledd, s jeg bestemte meg for ta ut disse og fortsette med et friskt 6 spann til ml. Det var det jeg tenkte, men andre hadde tydeligvis en helt annen plan. Speedy, som har gtt inn og ut av alle sjekkpunkt uten en eneste skade, hadde plutselig ftt en frostskade i venstre framlabb i flge veterinrene. S la meg bare f presisere her; En hund helt uten problemer inn til sjekkpunkt fikk i lpet av hvilen en frostskade i poten - og ikke nok med det, men her er det snakk om en malamutt, en polarhund, i 7 minusgrader.

Hun haltet litt rundt de frste rundene jeg lp med henne for veterinren, men ble bedre og bedre for hver runde. Nr jeg satte henne i spannet og fikk kjre en prverunde p isen for bevise at det ikke var en skade som ville hemme henne - gikk hun HELT fint. Likevel mente veterinrene at det ikke var god dyrevelferd fortsette med en frostskade. Jeg hadde god tid til tidsfristen p Tolga, og sa derfor at vi bare fikk vente til de kunne godkjenne at jeg dro videre. Det var noe de tydeligvis ikke hadde tid til, og de tvang meg derfor til bryte.

Det hele var helt uvirkelig nr det skjedde. Jeg hadde 6 hunder som stod og hylte og ville videre, og etter ha varmet dem godt opp var det INGEN som haltet eller viste den minste antydning til det. Sola skinte, vinden hadde gitt seg og vi hadde 14 mil igjen til ml - men her stoppet eventyret for vr del. Fullstendig UTEN grunn.

Uansett er jeg utrolig stolt over hva jeg og hundene har ftt til. Hundene har jobbet kjempe bra i lse spor og mye vind uten ha latt det pvirke dem p noen mte. Alle halene har vrt i vret, stemningen har vrt god og matlysten har vrt p plass. Jeg er og stolt over meg selv som for frste gang har kjrt lenger enn 14 mil ALENE - uten mamma eller pappa med meg i lypa. Fr start var jeg noe usikker p om hundene ville gidde g for meg nr de begynte bli slitne, men med de forholdene vi hadde og den farten vi holdt, er det vel bevist en gang for alle at de gr for bare meg ogs.

N skal vi bruke de neste dagene p feite oss opp alle sammen. Jeg har gtt ned 4,5 kg p 4 dgn, hvilket er noen kilo jeg i utgangspunktet ikke hadde bruk for miste. S etter noen hviledager med masse mat til bde meg og hundene er vi snart klare for vende snutene mot VM i Sverige.

 

 

12 spann

Som noen kanskje har ftt med seg s har jeg meldt meg p Femundlpet 600, med 12 spann. S for 2 uker siden hadde jeg min frste treningstur med 12 stykker :)
 

Veien til den Gr Veiviseren - Dag 1

For noen uker siden la vi ut p en tur vi hadde snakket om i nrmere tre r. N skal det sies at vi brukte ikke tre r p planlegge selve turen, meeen ei viss jente (les: meg) ble plutselig lagt p operasjonsbordet for hvle av litt overfldig bein - og da ble en slik tur litt utsatt. Uansett, n var tiden kommet. Endelig stod vi parkert ved Hjlmo, den siste finpakkingen av sekker og klver ble gjort, fjellskoene ble snrt fast og Morten delte ut vannmelon. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC'

Denne gangen bestod flget av 7 mennesker, 9 malamutter, 1 terrier og 1 shiba. Du kan tro vi fikk noen blikk nr vi gjorde oss klare p parkeringen, noe jeg egentlig kan forst veldig godt. Det tok ikke lang tid fr noen sa "I have never seen dogs with back-packs before, is that like a norwegian thing?". Den beste kommentaren var vell "Wow, you have a lot of dogs!" - etterfulgt av en selfie med hele flget. Flott at han kunne poengtere for oss at vi hadde mange hunder med oss da, noen ganger har vi litt vanskeligheter med se hvor skillet gr. 

SONY DSC

Vi startet ut med litt for mye klr for forholdene, og etter 15 minutter hadde vi en felles pause for finne de riktige klrne. Det tar tross alt litt tid komme inn i turmodus og alle rutinene. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC
Si forresten hei til Gripp, den svarte galningen over her. Gripp er 5 mneder, og storkoste seg p tur med meg og Shaman. Vi hadde til og med en liten klv han fikk g med p de korteste og enkleste etappene - og jeg har aldri sett han s stolt noen gang. Vi hadde mye moro med diskutere hva som ville skjedd viss et bilde av en 5 mneder gammel valp med klv ble lagt ut p et visst forum p Facebook - er det rart det er krig i verden? N skal det sies at alt Gripp bar var en dorull p hver side, og jeg tror ikke han kunne vrt mer fornyd!

SONY DSC

SONY DSC

Turen oppover fra Hjlmo og langs Vivelid var virkelig fin, og anbefales til alle. Dette er en etappe som er veldig turistvennlig, noe som var merkbart p hva vi mtte langs stien. Vi mtte noen teltere som ble helt forferdet over at vi skulle s mange opp p vidda for telte - for hvordan kunne det bli nok plasser til alle? Noen ganger kan man begynne lure p hva enkelte mennesker gjr i fjellet. Det er jo ikke som at Hardangervidda mangler flate omrder sette opp telt p.

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Til tross for at de vi mtte hadde liten tro p at vi ville finne teltplasser, s klarte vi jammen finne en utmerket hau sette opp telt p med plass til oss alle sammen. Vi brukte selvflgelig litt for lang tid p finne den perfekte hauen, man kan ikke bare ta hvem som helst. Dagsetappen ble noen kilometer for lang, men nr teltene var satt opp og litt mat var kommet i magen, var vi alle enige om at det var verdt det for denne hauen. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Den frste dagen ble en fin dag,og vi var alle fornyde med endelig vre p tur igjen!

3 etappe

Jeg fikk jo atter en gang ikke sove p sjekkpunkt, men det viktigste var jo uansett at hundene skulle f hvile og slappe av. Nr jeg krp ut av jervenduken var det virkelig kaldt, og skoene jeg hadde sovet i minnet om isblokkene jeg fikk p bena etter jeg gikk gjennom isen i Finnmark. S da var det bare skifte sko, skrelle av de isblokkene som var p og p med nye trre. 

Tiki fikk resjekken sin ganske raskt, og etter litt om og men fra veterinren sin side, fikk jeg bevist at hun var klar for g videre. Hundene var selvflgelig slitne, og det var ikke full iver etter legge ut p siste etappe - men de gikk. Ganske raskt tar to husky-spann oss igjen, og bam, der fr hundene iveren tilbake! De skyter oppover bakkene som ingenting, og bryter seg gjennom fokksnen oppe p fjellet lett som bare det. 

Nedoverbakkene gikk fort unna, og det var veldig gy st bak p sleden se hvor bra spannet gikk. Tiden gikk veldig fort, noe den alltid gjr nr man er i sin egen hundekjrer-boble, og plutselig var vi bare to mil unna ml. I og med at jeg hadde kjrt en del motbakker etter start, regnet jeg med at de siste milene inn til ml ville vre nedoverbakker - men den gang ei! Plutselig dukker det opp en monsterbakke, og langt der oppe i himmelen kunne vi skimte noen hodelykter. Jeg beit tenna sammen og tenkte at "Erle, hallo, det skal ikke vre lett bli verdensmester. Du fr tle ha det litt vondt". S etter en liten peptalk i hodet mitt med meg selv om hvor lat og sutrete jeg var, s begynte jeg telle 20 spark p venstre foten og 20 spark p hyre foten. Og p dette tidspunktet begynte det nrme seg 40 timer siden jeg hadde sovet, og ikke i lpet av noen av timene hadde jeg hatt hvilepuls. 

Det ene frer jo til det andre, og plutselig synes jeg at jeg ser komfyrer kjre foran meg i lypa. Jeg ser sm bavian babyer som rir p hver sin hund i spannet mitt, og hopper fra rygg til rygg. Jeg ser grener som er p veg rett i ansiktet mitt, dukker unna, og finner s ut at jeg befinner meg p en myr uten et eneste tre... Pussig hvordan hjernen fungerer, og hva som skjer nr den ikke fungerer. Jeg er glad det ikke befant seg fotografer i lypa p de siste milene, for si det slik! 

Men s var mlstreken der, bavianene ble borte, og for hver pote som ble satt over mlstreken ble en ny hund verdensmester. Noe de alle fortjener. Virkelig! 

Mens dere leser dette innlegget er jeg faktisk p tur igjen! Jeg kom hjem lrdag kveld, og mandag reiste jeg og Eline med ski, pulk og hund til Langsua Nasjonalpark. Og der er vi fremdeles forhpentligvis. Viktig ikke sitte stille for lenge!

Andre etappe

I og med at jeg var andre spann inn p sjekkpunkt, s hadde jeg nok av veterinrer som stod ventet p ta meg og hundene i mot. De gjr en grundig sjekk av alle hundene mens jeg ordner foringen, og ender til slutt ut med at Shaman m resjekkes fr jeg fr reise ut igjen. Han hadde en liiiten hevelse i det ene hndleddet, men gjorde ikke noe uttrykk for ha vondt, s jeg var ikke veldig bekymret! Hundene slukte i seg maten sin, og de fleste drakk alt vannet sitt. Hver hund fikk noen minutter med massasje hver, fr jeg tok p en blanding av sinksalve og potesalve under labbene, og til slutt satte jeg p hndleddsvarmere. Etter alt dette var gjort, og jeg selv hadde ftt spist, hadde jeg 40 minutter fr jeg mtte st opp igjen og begynne ordne hundene for avreise. 



Jeg la meg ned i jervenduken sammen med lederne, noe som i starten var ganske s behagelig. Men i lpet av de 40 minuttene dro minusgradene skikkelig p, og det begynte bli merkbart at jeg ikke var i Namibia lenger. Jeg fikk ikke sovet p de 40 minuttene jeg hadde, grunnet en blanding av at det var kaldt, spann som hele tiden kom inn og at pulsen min var ganske hy etter en etappe med mye jobbing. 

Men jeg var ikke sliten av den grunn, og etter 40 minutter var gtt var jeg klar for starte p igjen med litt massering, potesalve og hundemat. Shaman ble selvflgelig godkjent til reise ut igjen med meg, som om det var noe annet alternativ oppe i hans hode. Pappa startet ut 12 minutter fr meg fra sjekkpunkt, s spannet mitt var bra gira p ta igjen han. Vi satte derfor av grde i godt tempo, og etter 10 km hadde vi tatt han igjen. Sporet var stort sett borte hele vegen, s vi vekslet p ta to timer hver foran for bryte. Nr vi var litt over halvveis begynte hundene, og ogs vi, bli veldig slitne. Herfra ble det da til at jeg og Shaman kjrte resten av vegen til sjekkpunkt fremst. Shaman jobbet som en helt, og med han som sjefen mtte de 7 andre hundene bare stramme seg opp de ogs. Jeg begynte f vondt i alle muskler, og ogs under fotplatene. S jeg mtte bare stenge alle signaler fra kroppen ute, ikke tenke p det faktum at det var hvertfall 6 timer til vi var ved sjekkpunkt, og bare begynne telle stavtak og fotspark. 20 spark med venstre foten, 20 spark med hyrefoten. 20 tak med venstre stav, 20 tak med hyre stav. Til slutt legger man ikke merke til tiden lenger, og man glemmer telle, og da ender man opp med holde p til man fr melkesyre - og s bytter man fot eller arm. 

Med ca 3 mil igjen inn til ml fr hundene en liten boozt nr vi plutselig kjrer inn i en stor reinsdyrflokk, og etter det holdt de tempoet godt oppe selv. Den siste mila inn til ml viste seg n vre noks forskjellig fra hva jeg hadde opplevd p natta. Det jeg trodde hadde vrt nedoverbakker og flatt, og hvor jeg hadde sttt p bremsen hele vegen, viste seg n vre kun flatt og noen uendelige motbakker. S n var det ikke lenger snakk om bremse, da var det bare starte p med 20 spark igjen. 

Inn p sjekkpunkt bestemmer jeg meg for ta ut Prinsessa umiddelbart etter jeg har massert og gitt henne mat. De humpete scooterlypene hadde gjort til at selen hadde gnisset gnagsr i armhulene hennes, noe som igjen hadde frt til at hun gikk litt feil og dratt p seg en skulderskade. Selv om hun haltet hadde hun nektet sette seg i sleden, og trukket som en gud hele vegen. Hun ville heller ikke forlate spannet nr min handler mamma kom for hente henne - s hun hadde ikke hatt det flt. 

Resten av spannet gikk gjennom den samme rutinen som p forrige sjekkpunkt; masseringen, potesalve og sinksalve, hndleddsvarmere, mat og veterinrsjekk. Veterinren var s imponert over Shaman, for etter ha gtt 135 km var hevelsen helt borte i hndleddet hans - og det skulle jo normalt sett vrt motsatt. Tiki mtte ha resjekk fr jeg kunne reise ut igjen p grunn av sre hndledd, men jeg regnet med at det ville ordne seg i lpet av 6 timer hvile. S nr jeg krp i posen hadde jeg 1,5 time fr jeg igjen mtte stelle hundene, s jeg rullet meg rundt Sakira og lukket ynene. 
 

Frste etappe

Starten foregikk slik at vi fikk et tidsrom p 30 minutter hvor alle i min klasse mtte ha startet, men vi fikk ikke noen bestemt starttid utenom det. Eneste regelen var at det mtte vre et vindu p to minutter mellom hver startende. Jeg tenkte en stund litt frem og tilbake p hva som ville vre taktisk lurt, i og med at den som startet sist ville ha "pes" p spannene foran og dermed lettere ta inn igjen tiden. Men s slo det meg at "hallo, vi har tross alt 300 km kjre, 2 minutter fra eller til vil bety lite". S jeg tenkte som s at jeg like gjerne kunne starte frst - jeg visste jo at spannet mitt ikke kom til vre det tregeste uansett, s da kunne jo jeg sette standarden ;)

Pappa hadde startet ut 30 minutter fr meg, hvilket hundene mine selvflgelig hadde ftt med seg. Og er det noe vi ikke liker s er jo det bli sltt av Pappa. Shaman syntes ogs det var helt uaktuelt. S jeg skytes ut fra startomrdet som en katapult, og svisj s var vi av grde. Stakkars Erik, handleren til pappa, satte hnda si fast i ankeret mitt nr jeg skulle starte - og det var vel like fr hnda hans ble med meg p tur. Heldigvis kom han seg ls!

Som sagt var det en morsom sving 100 meter etter start, og all re til de som kom seg rundt den med 12 spann. Jeg slet nok med holde sleden oppe med 8 hunder foran, og mesteparten av svingen ble gjort p en slede-meie. "Dette er jo flott", tenkte jeg, "velte og miste sleden foran alle disse folkene og fotografene...". Men utrolig nok kom jeg meg rundt og fikk satt begge meiene i bakken, og s fly vi over isen fr jeg i det hele tatt rakk blunke. 

Det var noen heftige oppoverbakker etter start, ikke at det pvirket hundene p noen mte. Jeg tenkte det var like greit avlaste hundene allerede fra starten, s det var nok meg motbakkene satte mest preg p. Og s skjer det rareste - jeg ser et spann foran meg. I mitt hode var det ganske s merkelig, for 30 minutter foran meg hadde 12 spannene startet - og de var de eneste foran meg i lypa. Og plutselig etter 10 km ca, s har jeg tatt igjen det frste spannet. Hodet mitt tenkte s det knakte og "Okei Erle, tenk deg nye om n, i hvilket kryss har du bare brast rett forbi der du egentlig skulle, n m jo du ha tatt en snarveg". Meeeen det hadde jeg ikke, superspannet hadde bare sltt inn turboen. 

Jeg passerte etterhvert alle foran meg i lypa, til jeg til slutt kun hadde pappa sine spor foran meg. Men de var heldigvis fordelt godt utover i lypa, slik at jeg regelmessig fikk litt pes p hundene :) Lypa var veldig fin, med en del motbakker og noen harde partier oppe i fjellene. Det var mye vind, som da selvflgelig la en del fokk sn i lypa, hvilket frte til at en hver mtte bryte sitt eget spor i fjellovergangen - og ikke minst, dytte sleden i nedoverbakkene... Jeg flte meg litt sliten der jeg holdt p i all snen, til jeg plutselig s skispor foran meg i lypa og kom p de stakkarene som faktisk gikk p ski i det fret! Da hadde jeg ikke det s ille likevel. Jeg koste meg uansett som bare det, jeg elsker jo vind og det f sjekket hvordan hundene fungerer i drlig hver - hvilket de klarte med glans. Og ikke lenge etter brer en rosa solnedgang seg over himmelen, og alt var egentlig bare stas. 

Jeg stod p scootermatta med begge beina den siste mila inn til ml for bremse ned hundene slik at de ikke skulle f skader i det som fltes som nedoverbakker i mrket. Jeg visste jo at de siste 5 km inn til sjekkpunkt skulle vre motbakker, s overraskelsen var stor nr jeg plutselig ser fakler foran meg etter ha sttt en time p bremsen! Overraskelsen var vel egentlig stor for alle de som ventet ved sjekkpunkt ogs i og med at gps en min ikke virket, og der dukker plutselig jeg opp som nummer 2 inn p sjekkpunkt. 

Frste etappen var 95 km, og jeg hadde brukt 7 timer og 45 min. Hundene hadde halen opp, og alle var friske og raske - og mer enn det skal strengt tatt ikke til for gjre en hundekjrer lykkelig. For ikke glemme bsjen da, A L L E hadde fast og fin bsj. 

Fra sand til sn

Hittil har 2017 vrt et r som har trkket hardt p gasspedalen, og det har bare vrt holde seg godt fast for henge p! Lenge hadde jeg hatt en drm om jobbe med ville dyr i Afrika, og den 4 januar satt jeg p flyet til Namibia. Jeg var kjempe syk fr jeg reiste, og vurderte i mitt stille sinn faktisk ikke reise - men jeg har jo aldri latt sykdom eller skader stoppe meg fr, s dette skulle ikke bli noe unntak. Jeg landet i Namibia dagen etter jeg reiste hjemmefra, og de to mnedene frem til jeg skulle reise hjem igjen har vrt de raskeste to mnedene i mitt liv! Frst n kan jeg si jeg forstr begrepet at "tiden flyr", for det gjorde den virkelig. Jeg lp rundt p savannen med geoparder, jeg var med veterinren for darte en struts, jeg gikk turer med bavianer - jeg til og med sov med bavian babyer som var mrkredde, jeg matet lver og leoparder, jeg har ridd mellom zebraer og giraffer, jeg gikk p den hyeste sanddynen i verden, jeg fanget slanger og skorpioner, jeg var barnevakt for en moongose, jeg matet en villsvin unge, jeg bygget en komposthaug med barna p den lokale skolen, jeg tok ned gjerder og hugget trr, jeg jobbet 2 uker i rkenen med forskning p hyener og jeg jobbet en uke med forskning p elefanter og villhunder. 

DCIM\100GOPRO

DCIM\100GOPRO

Og plutselig var min siste sndag i Namibia kommet, og om 4 dager skulle jeg reise hjem. Det hadde vrt drlig med dekning gjennom hele oppholdet, men jeg finner heldigvis nok dekning til ringe hjem og sprre om mamma og pappa var klare for lp. Svaret jeg fikk var at pappa var klar, og at forhpentligvis ville jeg vre klar ogs (!!!). Jeg hadde jo lenge vrt borte fra hundene, og begynte merke savnet litt for mye - s jeg tenkte som s at 300 km alene med 8 av de ville gi oss litt kvalitetstid sammen til ta igjen det tapte. S der satt jeg i Namibia, med en bavian i p fanget i 40 varmegrader, kun 8 dager fr jeg  skulle st p en slede i 20 minusgrader. Og det var ikke hvilket som helst lp jeg skulle begi meg ut p kun 3 dager etter jeg var kommet hjem - det var nemlig selveste verdensmesterskapet i langdistansekjring! 

Jeg kommer hjem fredag kveld, ganske sliten etter ha "sovet" en natt p fly. De to nettene fr det hadde jeg sovet med en bavian - s det hadde ikke vrt all verdens med svn hente der heller. S vi hadde en kort prat rundt middagsbordet om hvordan min reise hadde vrt, men temaet skiftet raskt over til hunder, obligatorisk utstyr, konkurrenter, lypebeskrivelser, kart, hvile p sjekkpunkt og alt som flger med. Lrdagen brukte jeg til tmme innholdet i bagen min fra Afrika p gulvet, og pakke den med en helt ny kategori av klr. Jeg pakket obligatorisk utstyr, og satte meg ned for studere kart og lypebeskrivelser mer nye. P kvelden tok jeg en liten treningstur med spannet, bare for fle litt p det st p en slede igjen, for neste mulighet ville bli p startstreken med 300 kilometer forut. Hundene var mildt sagt gira, og veldig stolte over vise meg hvor god form de var i. Vi mtte uansett ha noen sm prater om at jeg fremdeles var sjefen selv om jeg hadde vrt lenge borte, og at markering ikke var greit n heller - det er lov prve seg, men de forstod tegningen fort. 

Sndag reiste vi til Sverige, mandag var det veterinrsjekk, og tirsdag klokken 13.30 stod jeg p startstreken. Akkurat p det tidspunktet var det mange tanker som raste gjennom hodet mitt (snn som at dette ville bli utrolig kaldt, vil hundene fremdeles trekke for meg ettersom jeg ikke har trent dem selv p en stund, hvordan i all verden vil jeg klare ikke velte i svingen som kommer 100 meter etter start, har jeg husket alt.....), men i det ankeret ble lftet var det kun meg og hundene som gjaldt. Afrika hadde vrt helt konge, men det var her jeg virkelig hrte hjemme!

DCIM\101GOPRO

 

De siste dagene

De to siste dagene har vrt veldig late. Vi har bare stekt huden vr i sola p Iririki og snorklet - men man er jo p ferie for vre litt lat av og til ogs. Vi fikk med litt brd av de som jobber her, som vi kunne mate fiskene med - og da ble det med en gang mye morsommere snorkle her. Hittil har det ikke vrt s mye fisk skryte av utenfor Iririki, men med en gang de ble tilbudt mat viste det seg at det faktisk var en god del der. 











Vi har ogs funnet et flott spisested p motsatt side av Iririki i forhold til hvor vi har spist fr - noe som er litt flaut at vi ikke har funnet fr, i og med at det tar maks 6 minutter g rundt ya. 







Og det som m nevnes ogs, er jo at markedet her har ftt inn vannmelon i store mengder - noe en vannmelon elsker som meg ikke sier nei takk til. Jeg mener, se p det paradiset her da:

S siden vi her om dagen kjpte den strste ananasen vi fant - og ble liggende flere timer med vondt i magen etterp, fant vi ut at vi kanskje burde variere kveldsmaten vr litt! S idag blir det en mye mindre ananas og en liten vannmelon :) 

De siste dagene vi er her n er det meldt regn, s vi er litt usikre p hva vi skal finne p - men viss temperaturen faller litt sammen med regnet, s skal ikke vi klage p noe! 

Blue Lagoon & Turtle Bay

Lrdag hadde vi bestilt en tur til Blue Lagoon og Turtle Bay, noe vi gledet oss veldig til. Det ble litt kluss i starten da sjfren vr frst var en halvtime forsinket og s viste det seg at han ikke hadde ftt med seg hvor vi egentlig skulle heller. Men alt ordnet seg veldig fint. Vi startet med ta turen til Blue Lagoon











Det var ikke like idyllisk som vi hadde sett for oss, i og med at vi var der p en lrdag - nr tydeligvis resten av befolkningen p Vanuatu ogs var der... Det var mye skriking over alt, og vi flte oss litt fortapt i folkemengden i vannet. I tillegg var vannet veldig salt, og vi hadde gledet oss til bade i ferskvann. Men det var en veldig fin lagune, og det var gy slenge seg i tarzantauene som hang ned fra ulike trr her og der. 


 
Etter ha slengt oss rundt i lagunen en liten stund, gr vi opp for mte sjfren vr igjen. Han kommer gende ut av skogen med en klase bananer, en ananas og papaya. Mens vi hadde badet, hadde han vrt ute plukket frukt til oss. S fersk ananas tror jeg aldri at jeg har smakt. 
 
Deretter gikk turen videre til Turtle Bay, som var alt annet enn hva vi hadde sett for oss... Vi trodde vi skulle ut svmme i havet, p et sted hvor det ofte var skilpadder - men istedet kom vi til et lite "basseng" hvor skilpaddene var fanget. Vi fikk et lite stikk i samvittigheten for at vi faktisk hadde brukt penger p sttte noe slik - og uansett hvor kult det var se skilpadder p s nrt hold, s ble det ikke like kult som det kunne vrt. Men det positive er at skilpadde ungene kun er der for f mat den frste tiden av livet sitt, fr de slippes fri i havet - s det hjalp jo litt p samvittigheten for noen av de voksne som holdes fanget hele livet. 






































 

Ekasup Cultural Village

I gr kveld var vi p en "grill kveld" i Ekasup Cultural Village - noe vi trodde var en lokal landsby som skulle vise oss litt av kulturen til folket p Vanuatu. Vi ble kjrt et stykke inn i skogen, og deretter forlatt for flge denne kostymekledde dama videre innover:





Vi gikk p en sti i kanskje 5 minutter, mens hun gikk foran og blste i et stort skjell - mens jeg og Vilde fulgte etter, og hadde litt vansker med holde latteren tilbake. Nr vi kommer frem til det som skulle vre villagen kommer vi bare til en stor tom plass med sitteplasser rundt. Det som skulle vre hvdingen mter oss med krigerne sine ropende og skrikende bak seg. Det fektes litt med noen pinner og flammer, ropes noen ord p et sprk jeg og Vilde hvertfall ikke kunne forst - og s blir vi bedt med for drikke kava. 

Kava var en ganske kul drikk, som lammet tunga i et lite yeblikk - og hadde en ganske sterk ettersmak. Vi fikk hver vr halve kokosntt med kava, og mtte drikke den mens krigerne stod og heiet p oss. Her var det ikke lenger mulig prve holde seg seris, og vi begynte innse at dette kom ikke til leve helt opp til forventningene...

Maten vi fikk servert levde derimot over forventningene. Vi var litt redde for at det kun skulle vre kjttstykker og sm ekorn p pinner over et bl, mn det hadde vi ikke trengt bekymre oss for. 80 % av middagsbordet var vegetarmat, og det var ingen sm ekorn p matbordet. 





Resten av kvelden utspilte seg med en del danseopptredener, litt skriking og masse musikk. Ikke s mye lokal musikk da - slik vi hadde trodd. Det gikk for det meste i engelske sanger, som for eksempel Baby av Justin Bieber. 





Etter hvert i dansingen vil de at publikum skal vre med danse, og uansett hvor opptatt med ta bilder jeg og Vilde prvde se ut - ble vi dratt med frst ut. 

Det er vel lov si at vi ble noe skuffet over hva det egentlig var vi fikk oppleve. Vet ikke helt hva vi hadde sett for oss, men det var vel noe litt mer realistisk enn dette. Vi snakket om det, og fant ut at vi ville ftt til en mye mer realistisk vikingleir hjemme - enn hva de hadde ftt til her. For vre helt rlig s har jeg ftt en strre kulturell opplevelse av vaskedama p hotellet her som vasker gulvet med en bunke kvister bundet sammen, og menneskene som vasker klr i elva ved siden veien - enn hva jeg fikk av denne landsbyen. 

Meeen det var en morsom kveld, hvor vi fikk spist god mat og faktisk vrt ute etter det hadde blitt mrkt - noe som ikke har skjedd siden vi kom hit. S siden vi frst var p den vgale siden i gr - bestemte vi oss for ta en tur ut for sjekke festivalen som holdes n. Det holdes nemlig en DJ Festival her, 300 meter fra soverommet vrt. Men inngangen kostet 300 kr, og vi hrer musikken like godt gratis til rommet vrt vil jeg tro. I tillegg fortalte en mann fra Skottland oss at her er det ikke en greie danse nr man er ute, her str bare alle skvist inn til veggene og ser ned i bakken.. S vi tok en drink p baren ved siden av - og kom oss tilbake til rommet vrt fr gatene ble for fulle med gutter med stor tro p seg selv. 

yhopping i Stillehavet

Efate er ganske idyllisk, og det er ganske kult si at vi har drevet med yhopping i stillehavet - selv om vi i grunn aldri beveger oss lenger ut enn 500 meter fra hovedya. Idag tok vi turen til Hide Away igjen for snorkle. Noe vettskremte ble vi nr vi oppdaget hvor mange mennesker det plutselig hadde dukket opp der, i motsetning til forrige gang nr vi praktisk talt var alene. Et vennlig pensjonert ektepar som tok bten over med oss, kunne fortelle at de - sammen med 3000 andre australiere, hadde nettopp kommet til Port Vila. S jeg og Vilde fant de stolene som var plassert lengst vekk fra alle andre. 

















Det var s forferdelig varmt at det nesten gjorde vondt puste. Vi var ikke langt unna hvert vrt heteslag. Det hele ble til slutt at vi vekslet mellom vre ca 1 minutt p land, og 10 minutter under vann. 




Veggie-Vilde nyter livet som vegetarianer. I gr var den frste uken som vegetarianer gjennomfrt, noe som ble feiret med veggi-burger. 

Det var ikke lenge vi klarte holde ut i varmen, s vi mtte pakke sammen hndkle og komme oss tilbake til den kalde vifta p rommet ganske tidlig. 







Etter ha tatt hver vr kalde dusj, og psyket oss opp foran vifta en god stund - klarte vi komme oss ut for handle. Vi trengte litt greier til middagen, men viktigst av alt var det f fylt opp kjleskapet med vann igjen. I tillegg har det blitt en greie at vi kjper en ananas p markedet hver dag. 

De 10 minuttene det tar g fra markedet og tilbake til her vi bor, fltes mer som 10 timer - og de siste trappetrinnene opp til huset var nesten umenneskelige. Etter det brukte vi resten av dagen inne p rommet med begge viftene p full guffe, og regelmessige kalde dusjer. Vi dauer av varme. 

Men n er det under en uke til vi skal starte den lange ferden hjem igjen, og imorgen er det en uke til vi er hjemme <3 

Sol og sle

Dagen ble fylt med ekstremt mye sle og gris. Vi hadde meldt oss p en buggy-tour, noe som viste seg bli en god del mer sle enn hva vi hadde sett for oss. Vi fikk noen smstygge hrnett vi mtte ha under hjelmene:

Og selvflgelig valgte vi vikinghjelmene for vise folk hvor vi egentlig kommer fra, og at det ikke er noen idee kdde med oss. Vet ikke hvor godt det funket egentlig, for det virket mest som folk bare lo av oss. Hvilket de selvflgelig hadde all grunn til. 

Vi startet med mtte kjre litt langs hovedveien, og inn i rundkjringer og slik - noe jeg ikke var helt forberedt p. Litt skummelt var det sitte inne i en buggy, midt i den "vanuatiske - trafikken" som har null logikk. I tillegg skulle jeg jo n plutselig kjre p hyre side igjen, noe som var litt vanskeligere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Heldigvis hadde vi blitt sendt ut med en vakt p firhjuling bde foran og bak oss, s vi ble godt passet p i trafikken. 

Etterhvert kom vi til off-road banen, som var veldig morsom og helt fantastisk slete. 

Det ble etterhvert s slete og svingete, at vi kjrte rett av banen og inn i en veltet rot (...). Vi prvde en stund f den opp igjen, men etter tapre forsk mtte vi gi opp. Jeg mtte derfor bli med tilbake for hente en ny buggy vi kunne bruke, mens Vilde satt igjen alene og var noe redd for at en stamme kanibaler skulle komme ta henne. 

Selv om vi hadde p oss plastikkfrakker for beskytte oss mot sla, ble vi noks prikkete etter hele turen. 



Vi hadde kombinert buggy-touren med en kajakk og snorkle tur, noe som i grunn var helt bortkastet. Turguidene som skulle vre med oss p padlingen kunne ikke padle selv - s p de 15 minuttene det tok padle ut til ya vi skulle p, mtte jeg og Vilde vente p dem 5 ganger... Og likevel kom vi frem lenge fr dem. Det hadde blitt noe tull med tidene, s vi fikk bare snorkle i 5 minutter fr vi mtte tilbake. 

I gr strlte faktisk sola, for frste gang siden vi kom hit - s vi bestemte oss for at dette ble en dag hvor vi bare skulle slappe av. Og godt var det! Herremin, det er s varmt her. I gr mtte vi nesten ta pustepauser for g opp de 30 trappetrinnene det er opp fra stranda. Vi tok turen til Iririki igjen, hvor vi begge fikk en god dose med solbrenthet. 





























Vi mtte ogs p en koselig mann som arrangerer turer her p ya, s p lrdag skal vi til Blue Lagoon og til Turtle Bay. Vi har lenge fundert p hvordan vi skal komme oss til Blue Lagoon, men n er det problemet heldigvis lst. Og gjett om vi gleder oss til svmme med skilpadder a? 
 

En liten tur i jungelen

I dag har vi fylt dagen med mye vann og moro! Det var meldt ganske mye regn idag, s vi tenkte det var like greit legge opp til en aktivitet som innebar vann. Vi hadde blitt anbefalt av en tidligere sjfr reise til et fossefall hvor det var veldig fint hoppe fra, s vi bestemte oss for teste ut det idag. Men nr vi var innom informasjonssenteret her for hre om hvordan man kommer seg dit, fikk vi vegforklaring et helt annet sted. S nr vi setter oss inn i bussen og sier hvor vi skal, s har de ikke hrt om stedet turistinformasjonen anbefalte - og stedet den andre sjfren hadde anbefalt var visst nok uttrket. Meeen disse folka visste om et annet sted, som de tok oss med til - og det viste seg vre ganske s bra det ogs! Bildene taler vel egentlig for seg selv. 


















































Vi mtte ta en liten gtur oppover langs en elv, fr vi kom til denne fantastiske plassen. En liten bortgjemt perle midt i jungelen. Det var hengt opp tau man kunne slenge seg ut i vannet med, det var sm kajakker og baderinger der og en ganske kul "foss" man kunne hoppe fra. S dagen i dag har egentlig vrt ganske grei - og det har vrt helt ok ha en pause fra sola ogs egentlig (eller sol og sol, den har jo strengt tatt ikke vrt her enda - men skyene har bare vrt litt tykkere idag...). Vi avsluttet dagen med hjemmelagde pannekaker :) Vi har alts tatt steget videre, og oppgradert fra frokostblanding. 

I morgen skal vi tidlig opp og ut p nye eventyr - som ogs involverer en del vann, men ogs en god del sle. 

Iririki

Vi bestemte oss for bruke dagen til utforske en ny y, som ligger ca 10 min i gange fra her vi bor + 5 min med bt. P veg til bten mter vi p denne lille gutten, som var ute luftet dyrene sine litt. 

S ble vi sittende vente noen minutter p bten som skulle ta oss med over til Iririki. Man betaler ca 150 kr for komme over til ya, og til gjengjeld da fr du en verdikupong p 150 kr til kjpe mat og drikke for p ya. I tillegg er alle aktivitetene p ya da gratis, som for eksempel tennisbane, badebasseng, snorkling, kajakk osv. 

Vi ville starte dagen med snorkle litt, s da mtte vi g p andre siden av ya - hvilket tok ca 5 minutter. 

Rundt hele ya var det satt opp solsenger som alle kunne benytte seg av. 

Snorklingen her var ikke like kul som p Hide Away, men den var grei nok uansett. Vi brukte ogs noen timer p sole oss, bare uten sol siden himmelen var overskyet. Men etter hva en solbrent Erle hadde erfart fra dagen fr, s tar sola meget bra gjennom skyene ogs. 

Jeg greide hoppe p et korallrev nr vi skulle snorkle, s jeg kuttet opp ankelen min ganske bra. Hvilket ble ganske ekkelt etterhvert nr fluene begynte legge merke til det... 

Deretter var det tid for litt mat, hvilket ble levert av en liten take away bil som kjrte rundt og rundt p ya. 



S sola vi oss litt til, eller skyet oss eller hva man skal kalle det. Men det er jo begrenset hvor lenge det er morsomt. 

S da spilte vi litt tennis isteden, noe som ble veldig klamt og svett i denne temperaturen. 

Vi mtte ganske raskt slenge inn hndkleet p tennisen, og reise tilbake til rommet vrt for ta en dusj. Hvilket egentlig passet ganske bra, siden vi mtte komme oss hjem fr det ble mrkt. 


Tilbake p vrt vakre kjkken lagde vi oss til kokosgrt til "middag". 



Og tilbragte resten av kvelden ned netflix og after sun. 

Snorkling

Vi tok oss en tur til turist informasjonen her i Port Vila, noe som i grunn var veldig bortkastet tid. Der mtte vi p det mest udugelige mennesket hittil, som i grunn ikke hadde stort behov for pne munnen fortelle oss noe som helst. Derfor gikk resten av kvelden til at vi selv satte oss ned, og satte en liten plan for hvor vi ville og hvilke aktiviteter vi ville gjre.

Vi vknet til en overskyet himmel, men heldigvis ikke noe regn. Til frokost fr vi hver vr tallerken med frisk frukt fra markedet, en croissant og en juice av noe slag, nam. Vi hadde bestemt oss for at vi ville gjre noe som innebar bading denne dagen, for selv om det var overskyet var det 27 grader i luften. Vi hadde egentlig planlagt ta en tur til Blue Lagoon i dag, men det viser seg at det egentlig ikke gr busser dit, s hvordan vi skal lse det, vet vi ikke enda. Det var en hyggelig lokal mann som kom bort og hjalp oss med f tak i en bra buss til oss, han s sikkert ganske lett av vi var noen som trengte hjelp.

S vi tok turen til Hide Away, en liten y som ligger ca 500 meter fra selve ya Efate, her hvor vi bor. Dette skulle vre det beste stedet snorkle p, og det levde opp til forventningene. N skal det jo sies at det skal litt til mle seg med korallrevet i Rde havet, men det var ganske s kult her ogs. 





 





















Jeg fikk endelig oppfylt drmmen min i dag ogs, hvilket er ha drukket fra en kokosntt. Det var jo ikke spesielt godt, men man m jo ha gjort det en gang i livet. Jeg og Vilde har funnet ut at mens vi er her s skal vi vre vegetarianere, fordi vi er noe skeptiske til kjttet de selger her. Det er jo ikke s lenge siden kannibalisme ble forbudt her. Nei da. S derfor ble det vegetarianer burger og toast til lunsj. Vi har faktisk spist frokostblanding og bagett med peanttsmr til middag her, ikke for spare penger (selv om det er jo et lite pluss), men fordi vi rett og slett er s lei av spise mat ute. Vi har kjkken p rommet, s planen er lage mat selv fremover, vi m bare finne en matbutikk som faktisk selger mat. Butikkene her har ikke brd en gang, eller egg for den del. Og melken de selger str varmt, og har utgangsdato i juni 2017. S forelpig er det beste vi har funnet frokostblanding, eller Oat Flakes, for msli har de heller ikke her. 

P veg tilbake fra Hide Away fikk vi heldigvis stoppet en buss langs vegen, som kjrte oss tilbake til Port Vila. Det er ganske merkelig vre her, og man fr satt livet litt i perspektiv. Vi visste jo at vi skulle til et sted som ikke var s bemerka av turisme, men at det skulle vre slik som det her hadde vi ikke sett for oss. P bussturen kjrer vi forbi hunder og hner som lper vilt rundt p vegen, mennesker som gr barbent med vann eller kvister brende i en kurv opp hodet, folk som sitter i grfta og drikker l og familier som sitter p en utbretta pappeske og spiser lunsj. Alle husene utenfor byen er bygget av blge-blekk (?) og papp, noe som for oss ser veldig merkelig ut. Fleste parten av menneskene her vet ikke hvor eller hva Norge er en gang, noe som sikkert er like greit for vr del. 



Og nr vi snakker om kontraster, s kan vi snakke om det fantastiske skillet jeg har ftt i dag. Blond som jeg er s tenkte jeg at jeg ikke trengte solkrem nr det var overskyet, men jo, det hadde jeg trengt. S her sitter jeg n smrer meg inn i solfaktor 50, til og med mellom flettene. Muligens m jeg g til innkjp av en badedrakt idag ogs...

Vi har forresten ikke mobildekning her, viss noen prver f tak i oss angende tsunamier eller vulkanutbrudd de neste ukene. Men vi har wifi p rommet da, s send oss heller en facebook melding, s fr vi satse p at vi er inne, denne gangen kan vi hvertfall ikke sove i en bil :)

New Zealand --> Port Vila

Med regnet plaskende hardt ned mot asfalten, vinden som rev i husene og jordskjelvene som bare fortsatte rulle i gang - bestemte vi oss for at det var like greit bare bruke en hel dag p komme oss vekk fra det verste. Flere og flere veger ble stengt p grunn av oversvmmelse, og alle ble anbefalt la bilen st og heller holde seg inne. Vi mtte jo komme oss til Auckland for rekke et fly og levere bilen, s vi tenkte det var lurere kjre n enn nr vegene faktisk ble stengt. 

Eneste problemet var jo at nr vi hadde avbestilt den overnattingen vi egentlig hadde, og skulle finne en i Auckland - s var 98 % av alle overnattingssteder fulle. P en tirsdag. Vilde fikk heldigvis booket oss inn p en blanding av en kristen skole og en grd - hvor vi koste oss i 2 netter. 

Vi bestemte oss for bruke den siste dagen fr avreise til litt klatring - i og med at vret fremdeles ikke var noe skryte av. 



Deretter var det vasking av bilen som stod for tur. Vi krysset fingrene for at det var innsatsen som telte - for direkte ren ble jo ikke Rosie. Men hun ble renere


Noen har skrevet "Love ya" p bakruta vr, etterfulgt av nummeret og en oppfordring om ringe dem. Vi vet ikke helt nr dette har skjedd, men de stakkars menneskene vil nok aldri f noen oppringning fra oss - ettersom at vi dessverre mtte vaske bort tallene. 




Merkelig hvor mye sppel vi kan klare samle opp i den lille bilen. 

Deretter var det bare f pakket baggene klare for ny flytur, og samle inn s mange timer med svn som mulig. Neste morgen blir vi mtt med frokost p senga, fordi eieren av stedet syntes vi fortjente det. 


S var det bare sette seg forsiktig inn i bilen (uten dra med seg noe nye grus), og kjre Rosie hjem igjen. Aller frst mtte vi fylle Rosie en siste gang med bensin. 

Og s var det tid for ta den triste avskjeden med Rosie. 

Vi mtte levere Rosie senest klokka 12, og nr det var gjort ble vi kjrt til flyplassen. Hvor vi da hadde kun 11 timer bruke opp fr flyet gikk. I og med at det var midt p dagen tok vi en liten cafe til cafe runde, fr vi tuslet tilbake til check in omrdet i 6 tiden. Vi slapp selvflgelig ikke inn p flyplassen fr i 8 tiden, s da mtte vi bare drasse med oss bagasjen frem og tilbake til vi fant en ledig p plass p gulvet vi kunne sl oss ned p i mellomtiden. 




Flyet var nesten tomt, s jeg og Vilde kunne ta hver vr rekke med seter og strekke beina godt ut - det har vi ikke gjort p de tidligere flyturene for si det mildt. De timene vi oppholdt oss p flyplassen fr avreise n, satt vi og tenkte p hvor mye vi gruet oss til reise hjem igjen. Og da snakker vi selvflgelig om selve reisen, ikke det komme hjem. komme hjem gleder vi oss veldig til n. 

Flyturen var veldig turbulent, og kunne i grunn minne litt om det ligge i Rosie nr jordskjelvet holdt p. I tillegg var det jo naturligvis mrkt nr vi fly, s da fikk vi oss en liten stkk nr utsikten frst ser slik ut....:


... og plutselig endres til se slik ut:

Det var ikke noe skummelt da, bare skyer... Men i et lite millisekund var det en smule skummelt. 

Vi kom til Port Vila klokka 12 p natta lokal tid, i en s varm og klam luft at jeg trodde jeg skulle daue. Vi svetter oss gjennom flyplassen, og sikkerhetskontrollen, og fr satt oss i en taxi som skal kjre oss til der vi skal sove. Vi hadde noen dager fr vrt i kontakt med motellet, og gitt beskjed om at vi kom med et sent fly - hvilket de svarte p at ikke var noe problem, og at nattvakten ville slippe oss inn. Nr vi komme til porten s sitter jo han selvflgelig og sover, og maken til godt sovehjerte skal man lete lenge etter. Vi stod utenfor ropte, klappet, plystret og taxien stod og tutet - men likevel vknet han ikke. Etter en god tid med brk vkner han heldigvis til... 

Og da blir det det maset med at han ikke vil slippe oss inn, og mannen snakket kun fransk s det var litt vanskelig kommunisere. Det ble x antall telefonsamtaler med eierne, hvor telefonen ble sendt hyppig mellom meg og Vilde - fordi ingen av oss forstod noen av de franske ordene som flyt ut gjennom telefonen. Men etter en del mas og tjas ble vi heldigvis sluppet inn, og tatt med til rommet. Og her har vi en vifte i taket som str p full guffe - som truer med falle ned viss vi ikke skrur den litt ned i styrke, pluss en litt mindre vifte som jeg i skrivende stund sitter helt inntil. Det. Er. S. Varmt. Her. 


Dette er utsikten fra frokostbordet vrt. 

Idag har vi ikke gjort stort mye, men vi har tuslet litt rundt i den lille byen. Vi har funnet markedet de har her - men orket ikke utforske det s nrme idag, s det sparer vi til en annen dag. 

Jeg satt meg ned og fikk fikset hret mitt da, det var fantastisk! N blir det ikke like varmt i topplokket. 

Port Vila er veldig annerledes fra hva vi hadde forventet egentlig. Det er veldig f mennesker her som prater engelsk, det gr for det meste i fransk - noe jeg og Vilde ikke har nevneverdige ferdigheter i. Dette byr jo p sine problemer, for eksempel som idag nr vi skulle ta en buss tilbake fra markedet. Det viser seg at hver enkelt buss er privateid, og de er egentlig ikke busser heller - de er biler med 8 seter i. Nr vi setter oss inn i "bussen" etter ha ftt et "yes" av sjfren om at han kan kjre oss til vr adresse, viser det seg at "yes" er det eneste engelske ordet han kan - og at han ikke har den minste anelse om hvor vi skal... 

Folkene her har ogs tydeligvis en helt annen kultur enn hva vi har i Norge, for her er det tydeligvis greit henge ut av vinduene og skrike etter oss, tute, plystre, stoppe oss p gata og prve dra oss med p fest til kvelden. Alts, hallo. Nr folk ser oss komme ned over en gate, kan det samle seg en hel gjeng av gutter og menn som str ser p oss mens vi gr. S vi tror kanskje vi holder oss innendrs etter det har blitt mrkt n de frste dagene, til vi har blitt litt mer vant til omrdet.  

Nr bakken rister

Vi hadde rett og slett en kjempe kjedelig dag. Vi var p reisefot fra klokka 10 om morgenen til 11 om kvelden. S det er i grunn ikke noe ekstraordinrt fortelle om fra denne dagen, annet enn at vi tok en ferje i 3,5 time som visst nok skal vre verdens fineste - men for oss som er vant til Norge, s var det ikke direkte mye skryte av. 

Vi kjrer i nesten 2 timer for prve finne et sted rigge Rosie klar for natta, og til slutt finner vi ut at vi like greit kan parkere nede ved stranda. Vi har en god rutine p hva som skal gjres nr vi sover i bilen, og hva som ikke skal gjres. For eksempel har vi lrt at man ikke br skru p lysene inne i bilen fr man har lukket alle drer og vinduer - med mindre man foretrekker sove med fullt av insekter summende rundt seg da. 

Det hadde blitt litt lite svn natten fr, og vi var begge slitne av dagens reising, s vi sovnet noks fort inn. Det tar ikke lang tid fr jeg vkner snn halvveis, snn halvveis at jeg ikke helt visste om jeg drmte eller var vken. Jeg helte til slutt over mot at jeg mtte ha en veldig merkelig drm, for det som skjedde var at hele bilen ristet og vi hoppet opp og ned inne i den. Beina mine slo inn i rattet mange ganger, og Rosie gynget frem og tilbake. Vilde sov stt ved siden av meg, og i et lite yeblikk vurderte jeg vekke henne for sprre om hun ogs flte det samme jeg gjorde. Men s innser jeg at Vilde faktisk sover, og hvem kan vel sove i en hoppende bil? S jeg tar en liten alvorsprat med meg selv i hodet, og bestemmer at det blir null mer sjokolade s nrme leggetid. 

Etter en time vkner jeg igjen av at telefonen til Vilde ringer, og denne gangen var bilen helt i ro. Jeg tenker ikke s mye over det, men litt merkelig syntes jeg det jo var at moren til Vilde ringte oss midt p natta - hun mtte vel ha ftt med seg tidsforskjellen her? S jeg sjekker klokka p min egen telefon, og der har det tikket inn ganske mange meldinger. 

"Gr det bra med deg?" og "Hvor er du?" var de mest gjentatte setningene. Nei, jeg har det bra jeg, tenkte jeg - litt forundret over alt maset. Men s er det en fornuftig person som faktisk har ftt skrevet ned de riktige ordene "Det har gtt jordskjelv p NZ... Er du i nrheten der?"

Jeg dulter borti Vilde og sier "Vilde, jeg tror du m ringe moren din si vi lever. Det har gtt jordskjelv..."

" ... H?"

Vi fr gitt beskjed til de nrmeste om at vi lever, har det bra og at vi sover i bilen. Akkurat fr jeg sovner sender jeg melding til et par stykker om at de m gi beskjed viss det meldes om noen tsunami, for vi sov jo som sagt p stranden. 6 timer senere vkner jeg med 5 nye meldinger p telefonen om at vi m komme oss opp i hyden, det er tsunami-varsel over hele New Zealand og sivilforsvaret vil at alle skal komme seg vekk fra strendene. 

Vel vi vknet fullt i live, til en nydelig soloppgang p stranden med stille hav. Og det var ikke fr vi kom oss til McDonalds og fikk sjekket det internettet, at vi faktisk forstod hvor heldige vi hadde vrt. 







I tillegg ruller det en storm over New Zealand n, s det er skikkelig drittvr og tsunamivarslene ligger fremdeles der. S vi fant rett og slett ut at det ikke ville vre noen ide og sove ved stranden i natt, og har heller sjekket inn p et hotell. Og her har vi sett p netflix og spist jordbr, i mangel p andre ting gjre. 



Husker dere de guttene jeg snakket om som vi mtte p en cafe, de som gav meg en rose og ville vi skulle sove hos dem? Vi skulle egentlig til dem i gr, men siden det var s drlig vr bestemte vi oss for droppe det. Og gjett hvor de bor da? Kaikoura - midt der jordskjelvet har truffet som verst.... 

Mens jeg sitter her og skriver oppdaterer Vilde meg p at det n er mlt to nye store jordskjelv, s vi fr bare vente se om de beveger seg hit. Kanskje Vilde faktisk vil vre vken denne gangen?

Couchsurfing done right

Det kan vel sies at vi har hatt vre dose med drlige erfaringer nr det gjelder couchsurfing p denne turen. Nettopp derfor var dette ogs vr siste, for vi var enige om at det ville vre bedre   sove i Rosie enn det vi hittil hadde vrt borti. Men hosten vr i natt klarte gi oss litt mer troa p hele opplegget. Vi fikk vrt eget rom, med en stor seng som var ferdig oppredd - og han skulle ikke sove der. 

 

Nr vi spurte om f vaske klr kom han hentet skittentyet vrt, og vasket det for oss. Han er rett og slett super koselig, og veldig lett prate med. Vi reiste ut for spise pizza, og da fikk han seg en god latter nr vi fortalte om vre tidligere forsk p couchsurfing. 

 

Vi avsluttet kvelden med is og film, noe vi har drmt om gjre lenge. 
 

Etter filmen hadde vi en lek, hvor jeg ble president og Vilde og hosten ble bitchene mine - som mtte gjre alt jeg ba dem om. S det ble til at hosten vr mtte g til McDonalds i skjrtet til Vilde (i plaskregn), for kjpe nattmat til oss. 
 





Vi har ftt en litt bedre opplevelse med couchsurfing n, og ser at vi bare har funnet alle de feil folka hittil - ikke overraskende, med tanke p at det er oss det er snakk om. Uansett s tr vi ikke prve noe mer n, men det er jo fint med en god avslutning. 

Det regner flodhester

Vi vknet til at sola glimta til mellom skyene, og vi fikk et lite hp om at denne dagen skulle bli fin. Optimister som vi er, s leide vi paddle-board for 2 timer p nettet? Men det er jo ikke alltid optimister helt ser realiteten, eller sjekker vrmeldingen. Vi skrev en koselig hilsen til de vi hadde sovet hos, og pakket oss inn i Rosie igjen. 

Nr vi kommer til stranda vi skulle padle fra, mtte vi kle oss med vtdrakter p grunn av den sterke vinden og det kalde vannet. Jeg som var litt bekymret for bli solbrent ute p vannet, trengte ikke tenke s mye p det lenger. Med vtdraktene p, og etter et lyn kurs i hvordan man faktisk fr til st og padle i riktig retning ? vinglet vi oss utover p havet. I plask regn.

Det hadde ikke noe si p humret da. Vi storkoste oss! Og regnet lagde en helt ny lyd ute p vannet, s det var jo kult oppleve. Det var ganske beroligende bare st padle over blgene, se utover mot horisonten, hre regnet plaske ? og bare nyte tilvrelsen. Men plutselig dunker noe borti boardet til Vilde, og noe svart stikker opp bak henne. Vi er 1 time fra land, og blir noe stressa. Idyllen brytes litt, og vi padler s godt vi kan inn igjen til land. Vi overbeviste oss selv om at det sikkert var en pingvin eller delfin, men vi har jo alle sett skrekkfilmer om andre ting - s det ble ingen pause med beina dinglende ned i vannet. 







Abel Tasman skal vre en veldig fin nasjonalpark, s vi bestemte oss for finne en fin sti g. Optimistene hadde sett en liten regnfri flekk p himmelen, og tenkt at n kan det ikke komme mer regn.

S vi sjekket ikke kartet ved parkeringen en gang nr vi startet g, i og med at det meste s ut til vre halvtimes turer, som gikk i runde tilbake til parkeringen. S dere kan jo selv tenke dere hva som skjedde. Jepp. Vi gikk i over 3 timer. Midt i skogen. I det verste regnet vi har opplevd. Det regnet nesten flodhester fra himmelen alts, og vi ble gjennomvte.  

Hadde det ikke vrt for denne hyggelige italieneren, hadde nok vi fremdeles vrt ute gtt. Vi mtte han etter ca 1,5 time inne i skogen. Vi bare gikk og gikk i troen om at n mtte jo stien snu snart, og ta oss med tilbake til parkeringen - stae som vi er skulle vi ikke snu. Men s kommer han her, som faktisk har lest p kartet, og forteller oss at denne stien gr ikke tilbake til parkering. Flott. 



Tilbake ved bilen var det bare "blste full varme i Rosie", og ta p trre og varme klr. S kjrte vi til nrmeste tettsted for sjekke vrmeldingen fremover. 

Det er lov le, ja. Det gjorde vi. 117 mm regn er mye.  S med regnet plaskende p taket, sovnet vi noe ubehagelig inn i Rosie. Nr vi vknet idag hadde regnet fremdeles ikke gitt seg, noe det heller ikke vil gjre de neste dagene. Og med tanke p at klokka var 6 om morgenen, var det ikke stort mye gjre. S vi parkerte Rosie utenfor nrmeste McDonalds, i og med at der var det gratis wifi. Og der ble vi stende frem til klokka 12, for da pna klatrehallen. 











Og s skulle vi finne couchsurfer hosten vr for natta, noe som ble litt vanskeligere enn forventet. GPSen sendte oss i en retning, personer vi spurte sendte oss i en annen. Vi banket p feil dr. 



Men n har vi funnet det riktige huset. Og her blir vi. 

Sove i bilen, sove i suite

Det ble en meget lang kjretur, med mye veiarbeid og stengte veier her og der. Men vret var ikke helt p topp igr, s det var ikke verdens strste nedtur f lagt noen mil bak oss uansett. Vi tok oss en liten vandretur inn til Franz Josef isbreen p veien. En isbre er jo som en isbre, men kult ha sett den. Eneste problemet var at det var veldig mange andre som ville se p isbreen ogs. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi kjrte bil fra 10 om morgenen til 10 om kvelden, med kun 2 matpauser og en liten gtur inn til isbreen. Her er det litt morsomt nr man skal kjre over togbaner, for det er veldig sjeldent det er satt opp lys eller bommer. Det er kun satt opp skilt om at du m "Look for trains". Noe som er greit nok nr man bare kan gi full gass over togskinnene, men nr det plutselig blir snakk om at man skal kjre p en bru med kun ett felt - OPP en togbane - da blir det litt skummelt. Her kryssa vi armer og bein, og satsa p at det ikke skulle komme noe tog i motsatt retning - for vi var begge enige om at dette ikke skulle vre mten vi skulle d p. 

Er det noe man legger merke til her i New Zealand, s er det at det ikke er mange rovdyr her. For det finnes ikke noe dyr som fjerner alle de dde dyrene langs vegen, og det er mange alts. Alle milene vi har lagt bak oss har det vrt et skvist dyr for hver 20 meter langs vegen, noen ganger flere. Det er jo ikke rart da nr fartsgrensen her er 100 km/t og alle dyrene lper mot billysene nr det blir mrkt... Snn som denne haren. 

Som Vilde til slutt mtte ut jage av veien, fr vi kunne kjre videre. Skal ikke ha noen dde dyr p samvittigheten vi, nei. 

N hadde det jo begynt bli noen dager siden vi hadde sovet i Rosie, og kan jo ikke la det bli for lenge mellom hver gang. Tydeligvis har turistsesongen startet her n, s vi var ikke de eneste bilene som skulle overnatte p en parkeringsplass midt i skogen. S der stod vi parkert, midt mellom bobiler og campervans, der stod vi med vr lille Toyota Passo. Men var egentlig greit det var andre der ogs, i og med at vi stod parkert p en "Old Ghost Road": 

Vret i dag har vel egentlig vrt det drligste vi har hatt hittil, tykk tke og masse regn. Her er vi egentlig p en lookout, men som dere ser er det veldig lite se. 

Vi var fremme i Abel Tasman klokka 10, med veldig lite anelse om hva vi skulle finne p. Reiseplanen sa kajakk og bading, noe vret ikke var helt informert om. S vi booket et rom i en leilighet ved stranda, og bestemte oss for at dette ble en dag vi bare skulle ta det med ro. 

Vi handlet inn litt mat fr vi fant frem til stedet vi skulle sove, og da flte Vilde seg litt i overkant heldig - s hun kjpte lodd til en stor fruktkurv, hvor vinneren trekkes i lpet av noen dager. S vi fr se om vi fremdeles er her, om hun vinner. 

Rommet vi fikk er helt fantastisk! Vi har en stor seng, eget bad med egen dusj - og folka her er s hyggelige. S her har vi kost oss i hele dag. I tillegg har vi tilbragt noen timer i spa-bassenget som hrer til her, og boblebadet. S her nyter vi hver time med luksus, fr vi skal tilbake til Rosie imorgen. 

Vilde har veldig lenge gtt drmt om fylt pasta til middag, og idag ble endelig det nsket oppfylt. 

Jeg for min del har ftt en noe vond tannkjttbetennelse. S i tillegg til pasta idag ble det kjpt inn litt produkter for forhpentligvis fjerne denne, eller hvertfall lindre den litt s det ikke blir tannlegebesk fr jeg kommer hjem. Men den begynner bli rimelig ekkel for si det snn, uten g mer i detaljer rundt det. 


Vi har ikke bare vrt late idag da. Vi vandret oss en liten tur i omrdet her, og har funnet ut at de leier ut terrengsykler, paddle-boards og kajakker her - s vi satser p fint vr imorgen. 

Til det bedre

Vi fikk sltt i hjel noen timer med prve finne Silver Peaks, som skulle vre en tre timers tur i nrheten av Dunedin. Vi fant jo ikke parkeringen til denne turen, fr vi var p vei tilbake fra den turen vi endte opp med g isteden. Vi trasket innover en grusvei i over en time, fr vi tuslet nedover en helt rtten skog - og snudde og gikk tilbake. Ikke en veldig givende tur, men n har vi ftt gtt en tur ved Dunedin ogs. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Deretter var det duket for en liten piknik inne i skogen, med en nydelig lunsj bestende av brdskive med nutella. 

SONY DSC

Vi hadde ogs tid til kjre litt rundt i nrheten av Dunedin, og sjekke ut alle sm steder. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi gikk opp til et lite utsiktspunkt, hvor vi bde p veg opp og ned mtte snike oss gjennom et bryllupsflge .... Der passa vi jo ikke helt inn. Og hva er det med alle hnene som gr over alt? 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Etter vi hadde klart tulle bort nok timer, kunne vi endelig dra for mte hosten vr - og denne gangen ble det ingen skrekkhistorie fortelle i etterkant. Denne gangen sov vi faktisk over. Hun vi sov hos het Hannah, og hun var kjempe hyggelig. Vi disket opp med taco nr vi kom (m jo benytte hvert tilgjengelige kjkken en finner), og satte oss ned med henne og pratet en stund. De hadde invitert noen venner over den kvelden for spille et slags spill, og jeg og Vilde sa vi gjerne kunne bli med. Men vi sovnet fr de i det hele tatt rakk starte spillet... Det tar p reise s mye!

P veg til Invercargill, lengst sr p Srya, stoppet vi innom Cannibal Bay for se etter Sjlver. Uheldigvis for oss var det en slags kinesisk fest kvelden fr, hvor det hadde blitt skutt opp fult av raketter p stranda - s der var det ikke mange sjlver igjen. 

SONY DSC

SONY DSC

Deretter tok vi oss en tur til Slope Point - som er s langt sr du kommer i New Zealand. S n har vi kjrt fra det nordligste punktet i nord, Cape Reinga, til det srligste punktet i sr. N er det bare hele veien tilbake. 

Invercargill er vel den strste bommerten vi har gjort i reiseplanen vr hittil - for herremin for et kjedelig sted. Det var rett frem nesten deprimerende. Helt flatt, og ikke noe gjre. Denne natten skulle vi atter en gang couchsurfe, denne gangen hos et par med to barn. Vi endte opp med bruke kvelden p leke med barbie-lego og spiderman-lego, sle masse med lim og perler, ha putekrig og leke med dukker. Jeg og Vilde som egentlig bare ville sove. 

Vi hadde kjpt med en pose Jelly-beans til hver av ungene som en liten "takk for oss"-gave. Hvor noen av dem ble dynket i lim, tegnet p munn og satt p yne - og omdpt til Smelly-bean. 



Overnattingsstedet vrt var inne p et noe rotete kontor, p en stein hard sofapute - det er nesten litt flt si det, men vi savnet faktisk sove i Rosie. 


Men vi kom oss tidlig vekk fra Invercargill, og reiste opp til Wanaka - 1 time opp p fjellet fra Queenstown. Her rakk vi ta oss en 3 timers tur i det fine vret, fr vi skulle finne frem til der vi skulle sove. Vi gikk en tur opp p Rocky Mountain, med utsikt over Diamond Lake, hvilket var helt ok. 

Wanaka var p reiseplanen vr fordi vi skulle bruke en dag til g p den mye omtalte Roys Peak. Men nr vi kommer hit ser vi at parkeringen er stengt, og hele stien er stengt frem til 10 november p grunn av lamming. Det hadde ikke vi helt regnet med. Heldigvis er det ikke snn at det kun er ett hyt fjell her, det er mange velge i. S derfor ble det heller til at vi tok en tur til Corner Peak - tror vi. Dette var ikke en spesielt mye gtt sti, og den var ikke merket for turister - derfor er vi noe usikre p hvilke topp vi egentlig var p..

1400 hydemeter merkes godt i beina, ikke bare opp, men ned ogs. Men utsikten var verdt det da!













Mens vi er her sover vi i et privat hjem, men vi har betalt for oppholdet - og vi liker oss veldig godt. Vi er ved Lake Hawea, og skulle vi flyttet til New Zealand - s hadde det blitt hit. Men n skal vi jo ikke det. Ikke enda hvertfall. 

Ben Lomond

Ettersom vi var i Queenstown mtte vi jo p fjelltur. Vi hadde egentlig et hp om g p en 2000 meters topp, men noe vi har erfart her i New Zealand er at det generelt er veldig f stier. Noe som selvflgelig er veldig merkelig med alle de kule fjellene de har her, men tydeligvis er det ingen som vil g p de - med unntak av meg og Vilde da. Derfor mtte vi nye oss med en topp p 1700 -1800 meter over havet, noe vi trodde ville bli en pingle tur. MEEN, nr man starter s lavt som vi gjorde, og det blir snakk om over 1400 hydemeter til toppen, da blir det et stykke alts. 

Vi hadde fint vr hele veien, og tok oss tid til noen pauser p turen. Etterhvert finner vi ut at jeg har glemt solkremen i bilen (....), s n sitter jeg her noen dager etterp med mildt solbrente rer. 

Her ser dere Ben Lomond med toppen oppi skyene. Herfra var det estimert kun vre 1 time igjen til toppen, men jeg og Vilde s p hverandre og var ganske enige om at det ville ta lenger tid for oss. 




Turen opp var tung, men utsikten var helt fantastisk! Herfra hadde man utsikt til 2000 meters topper i alle retninger dekt av sn, s vi hadde det mildt sagt fint. 







P toppen var det 2 noe irriterende pappegyer, som hele tiden prvde stjele maten og klre vre - det er man ikke vant til fra Norge. 



Dagen etterp tok vi oss en tur i et spkelseshus for voksne, med ekte skuespillere og hele pakka. Vi ble gende litt smredde resten av dagen, og venta egentlig p at noen skulle skremme oss rundt hver sving. 

Vi tok oss ogs turen innom landets mest bermte burgersjappe - Fergburger. Hver gang vi har vrt forbi der str det lang k ut av butikken og oppover gata, og n forstr vi hvorfor. For det var gode burgere! 

Vi tok oss en tur oppover mot The Remarkebles, for sjekke ut heisen oppe i fjellene der. Rosie begynte slite litt med all grusen i oppoverbakkene, s vi mtte snu rett fr vi kom opp - men vi fikk god utsikt over Queenstown da. P veg ned igjen begynte det lukte bra svidd ogs, s vi mtte ta oss noen pauser for beholde bremsene....

SONY DSC

Og etter 5 timer i bilen kom vi frem til det mye omtalte Milford Sound, i Fiordland. Og gjett om vi hadde gledet oss til komme hit! Vi hadde booket overnatting i 2 netter, og var klare for hye fjellturer og kajakkpadling. Nr vi kom dit fikk vi en meget fin utsikt utover fjorden, med de hye fjellene. Og alt var helt perfekt - helt til vi fant et kart lese p. Ikke EN ENESTE sti hadde de der. Ikke en. S vi tenkte jaja, da fr vi heller padle alle dagene. Nr vi kommer til Lodgen vi skulle sove i, kan de fortelle oss at det ikke er lov padle p egenhnd der - og at man m padla i guida grupper. S her var vi - p et av de fineste stedene i verden - hvor det ikke gikk an g p fjelltur, ikke gikk an padle kajakk p egenhnd, det var mygg overalt og det eneste man kunne gjre var dra p cruise. I tillegg var det pappegyer overalt i dalen som angrep stakkars Rosie, tunnelen ut var stengt for natta - og vi var rett og slett fanget p et av verdens fineste steder, men ogs samtidig verdens strste drittplass. 

SONY DSC

Vi skulle sove p et rom med 9 andre mennesker i kyeseng - og s glad som vi er i mennesker ble jo det 0 problem. 3 stykker snorka, noen satt oppe prata til langt p natt og sengene var vonde og knirka - men det som tok kaka var at man ikke kunne pne vinduet. Jeg mener hallo, 11 mennesker p et rom og s gr det ikke pne vinduet? Hva er det for noe? Jeg fr helt klaustrofobi nr det blir for varmt i et rom, og jeg fler jeg ikke fr puste. Det hele ender alltid med at jeg lper ut fr jeg har ftt kledd p meg, og m lpe rundt ute for f inn frisk luft. Derfor mtte jeg legge meg med klr p slik at denne seansen ikke skulle bli for klein i lpet av natta. 

Vi reiste med en gang vi sto opp. Vi var egentlig booket inn for 2 netter, men et sted gr grensa. Gr ikke sitte se p toppene rundt oss, og vite at vi ikke kan g dit. S n er vi i Dunedin, og har ftt sett litt p seler p nrt hold. 

SONY DSC

SONY DSC

I natt skal vi prve couchsurfe igjen - satser p at alle gode ting er tre. Ellers er byen nesten helt flat her, s vi er litt usikre p hva vi skal finne p frem til vi skal mte hosten vr. Det eneste vi blir anbefalt er reise se p selene p halvya, men det gjorde jo vi i gr nr vi kom hit. 

Imorgen reiser vi til Invercargill, og da har vi kommet til bunnen av srya - tiden har gtt fort! N er det ikke lenge fr vi skal sette Rosie sin snute mot flyplassen igjen. 

Vi prver igjen

Vet ikke hva det er med oss og couchsurfing, men det er tydeligvis ikke vr greie. N skulle vi egentlig sove 2 netter hos 2 gutter i Queenstown, men n ligger vi heller booka inn p et hotell for to netter. Det hele er jo ikke s rart nr samtalen gikk som flgende:

Do you girls want anything to drink? Some beer or some other alcohol??

?No, not today! Wee are going hiking tomorrow, so we need to go to bed early?

?Oh, okay? sier han, og legger seg ned i samme seng som vi skulle sove i. Sakte men sikkert gr det opp for oss at vi befant oss p hans rom, og at hans plan var at vi ikke skulle sove uten han der. Kort tid etterp kommer kompisen hans inn, med telefonen i hnda. Alt vi hrer av samtalen er ? Bring som weed and come.

Do you girls smoke?

No.

What about weed, do you smoke weed?

?Especially not weed!?

S fortalte vi dem at vi skulle ta en tur til byen for handle, lite vet de om at vr handletur kommer til ta 2 netter.  Vi rygget sakte ut av rommet, smlp opp trappa og kasta oss i bilen. Vi som ikke trodde det kunne bli verre enn frste gangen. 

Srya sjarmerer

Halloween party i Nelson var kjempe gy, med mange koselige mennesker. 





Utsjekken dagen etterp var klokka 10, s det ble ikke mange timene svn fr vi mtte sette oss i bilen. Vi satte kursen mot Christchurch, hvor vi skulle couchsurfe, noe dere jo allerede vet hvordan endte? Men p dette tidspunktet s vi frem til hva dagen ville bringe, og kjrte i vei med godt humr. Etter noen timer i bil kommer vi til et koselig sted langs vegen hvor vi kunne spise ? hvor det ender med at jeg fr en rose av kokken, og vi fr tilbud om soveplass og surfetimer av betjeningen der. 

SONY DSC

Vi mtte pent takke nei, ettersom vi allerede hadde andre planer for hvor vi skulle sove. P vegen videre tok vi en liten tur opp p et Pasific Lookout. Det ble 1 time med hard motbakke i varmen, men utsikten ble verdt det. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Videre langs vegen kjrte vi forbi en selkoloni, og egne lookout for hvaler og delfiner ? det er ikke hver dag man opplever. 

SONY DSC

SONY DSC

De fleste har vel ftt med seg at vi reiste videre fra Christchurch, og tilbragte natta i bilen? Og vi vkna til den utsikten! Vi hadde jo kommet til byen nr det var mrkt, og hadde ikke ftt sett mye av utsikten ? men n vkna vi til synet av snkledde fjell i det fjerne. S da sier det seg vel selv hvor vi skulle. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC


Vi sjekket inn p en Lodge i Mount Cook Village i strlende vr, og fikk et rom med utsikt mot New Zealands hyeste fjell. Vi tok oss en tur til Red Tarn, som innebar 2000 trappetrinn. Vi har funnet ut at i New Zealand er man veldig glad i trapper, for de bygges overalt det gr turstier. Vi for vr del er ikke s glad i trapper? Vi fortsatte litt videre oppover uten stien, og fikk helt ok utsikt. 

SONY DSC



I dag startet vi dagen med skulle ta en liten tur inn til en isbre fr frokost, en tur som viste seg ikke bli s kort likevel. Turen ble i alt 2 timer lang, og det ble litt i lengste laget p tom mage. Ikke var isbreen noe skryte av heller. Den var helt svart av grus, og l p andre siden av et vann. Men fjellene rundt var fine se p da. 



Neste reiseml var Queenstown, hvor vi med nytt mot skulle prve oss p couchsurfing igjen. Vi tenkte at ting kunne jo tross alt ikke bli verre enn hva vi allerede hadde opplevd! Langs vegen fant vi en ganske kjedelig Lookout, men viss man bare fortsatte litt oppover og bakover uten sti ? s ble det ganske kul utsikt. 





"Do you smoke?"

"No"

"What about your friend, does she smoke?"

"No"

S rullet de seg noen ryker med marihuana, satte seg ned i sofaen ved siden av oss, og tente p. Tok ikke lang tid fr de begynte stryke oss p leggene, og kalle oss for prinsesser. Jeg og Vilde s p hverandre fra hver vr ende av rommet, og lurte p hvordan i alle dager vi skulle komme oss vekk herfra. Vr frste gang p couchsurfing ble ikke helt som vi hadde sett for oss. 

Godtroende som vi er, tenkte vi at couchsurfing hos seks spanske gutter ville bli morsomt. Selvflgelig hadde vi noen skrekkbilder i hodene vre om hvor ille det kunne bli, men ingenting ble vel i nrheten av hva det vart. 

Vi mtte sitte en stund i bilen psyke oss opp fr vi turte g banke p dra. Det hadde vi jo ikke trengt, for dra var pen, og vi kunne bare g rett inn. Rett inn i det mest rotete huset jeg noen gang har sett. Tydeligvis hadde de hatt halloween party hos seg kvelden fr, og ingen hadde vrt i form til rydde enda. Ikke visste de hvor jeg og Vilde skulle f sove heller, s vi blir bedt om fle oss som hjemme - og s skulle de fikse det etterhvert. 

Guttene var jo kjempe koselige og hyggelige, s vi tenkte at jaja - alle har jo lov til vre litt reduserte etter en slik kveld, de ordner sikkert for oss snart. Men etter ha vrt der i 1 1/2 time uten at noen har fikset noe, og marihuana ryken siver rundt oss, finner vi ut at dette ikke var noe vrende sted. 



Med en s drlig unnskyldning som at vi ville "starte kjre mot fjellet der vi skulle g, og heller sove i bilen", kastet vi fra oss en vodkaflaske som takk for gjestfriheten og lp tilbake til Rosie (bilen). Og kjrte ganske raskt vekk fra hele stedet, etter en noe stresset samtale med familie og jeg fremdeles hadde lov til kjre etter ha sittet i samme rom som de ryka i. 

S slik gikk vrt frste mte med couchsurfering. Herfra kan det jo bare g oppover, s det er jo godt ha ftt et utgangspunkt. 

N har vi rmt til fjellet, og her tror jeg vi passer litt bedre inn enn p sofaen til fremmede mennesker. 



 

Fra nord til sr

Folkens, jeg har endelig ftt gjort noe jeg har drmt om lenge - nemlig rulle ned en bakke inni en ball. Gjett om jeg koste meg a! For alle dere som ikke har prvd det, dere har virkelig gtt glipp av noe. Frst er du framlengs, s er du baklengs, s litt sidelengs - gy! 

Fr vi kunne forlate Rotorua mtte vi selvflgelig innom geysirene som gjennom hele oppholdet vrt hadde lagt sin gode dunst over byen. For vr del var det litt mange mennesker inne i parken, s vi bokstavelig talt lp til geysirene - tok et bilde, og lp tilbake til bilen. 

Vi rullet videre til Taupo, hvor Vilde tok et aldri s lite strikkhopp over en elv. Jeg for min del m si meg fornyd med hoppet i Rjukan, og stod heller som en god supportergjeng p sidekanten. Dagen var fremdeles ung nr dette var gjennomfrt s vi tenkte at vi kunne fortsette ferden videre mot Tongariro nasjonalpark, hvor vi hadde en plan om g p Mount Doom fra Ringenes Herre. 

Vel, smarte som vi er, reiser vi fra Taupo med hundrevis av ulike overnattingsplasser til Turangi - som kort fortalt ikke hadde det samme by p. Vi overnattet derfor oppe p fjellet, klare for tur i det fine vret yr meldte. 

Vel, fint ble det ikke.

Vi ruslet opp til det hyeste punktet p crossingen i tykk tke, regn, hard vind og i k bak hundrevis av mennesker. Planen var ta av fra hovedlypa og g opp p den 2200 meter hye vulkanen, men 400 hydemeter fra toppen mtte vi se oss sltt av vret. Vi fr heller prve igjen nr vi kjrer tilbake... Viss vi har tid. 

Men i og med at turen ble avsluttet tidligere enn forventet, tenkte vi at vi ville f god tid til finne en soveplass i Wellington. Det tenkte vi da. Nesten gjennom hovedstaden p motorveien, finner vi ut at vi kanskje m av motorveien for finne et sted sove - hvilket resulterte i 2 timer kjring rundt og rundt i byen. Folkens, jeg tr ikke kjre i Oslo en gang, og n mtte jeg kjre rundt og rundt i Wellington p feil side av vegen. Jeg gir meg selv et lite klapp p skulderen. 

Men det hele endte godt da. For nr vi kom til et hotell som kunne leie oss et rom for 900 kr,  og det ble booket via nettet akkurat nr vi skulle f nkkelen, fikk vi heller spa suiten til samme prisen. Og gjett om vi koste oss a! 6 sengeplasser til kun oss to, stort bad med badekar, eget kjkken, balkong og stue med TV - da var livet ok. Og eget kjkken mtte jo utnyttes, for er det noe vi savner s er det hjemmelaget mat! S da ble det taco bde til middag og frokost. 

Vi skulle ta ferja over til srya, og ingen av oss hadde tenkt p at det kanskje kunne vre lurt bestille billetter p forhnd. Vi er jo vant til at ferjene gr vr halvtime i Norge, og tenkte det bare ville vre stille seg opp i k.. Neida. Her fikk vi ikke billett fr 8 timer senere. Heldigvis hadde vi kjrt forbi en kul klatrepark rett fr Wellington, Adrenalin Forest, og tenkte at dette var en fin mulighet til teste ut den. 





Klatreparken var kjempe kul! Den var delt inn i forskjellige vanskelighetsgrader, og for hver grad kom du lenger og lenger opp i lufta. Jeg og Vilde flte oss ganske s erfarne der vi hoppet over hindrene p level 1 og 2, men p level 3 ble ting litt mer interessant. Det mest overraskende av alt var jo at jeg ikke ble helt sltt ut av hydeskrekken.



S, litt smtff som jeg ble nr jeg trodde hydeskrekken var overvunnet, klatret jeg entusiastisk opp mot hyde 4. Og vi angret s mye. Nr man hadde startet p en lype, var det ikke lov snu - s med grten i halsen knuget vi oss fast til vaierne oppe i trrne mens vinden svaiet oss frem og tilbake. Jeg var s glad nr vi 45 minutter senere kunne sette beina p bakken, at jeg nesten gav gresset en klem. 

Innkjringen til ferja starte 2 timer fr den skulle g, noe som gav oss tid til nyte en Subway i bilen og roe nervene etter klatringen i tretoppene. Ferjeturen tok 3,5 time, og stakkars Vilde ble noe sjsyk og holdt godt fast i spyposen sin hele veien. 





Her i Nelson bor vi Palace Backpackers - og det anbefales. Huset minner om ett eventyrhotell, med nye rom og ganger over alt, og mannen som eier det minner litt om en trollmann fra filmene man ser p TV. Vi koser oss. Dette er frste plassen vi sover 2 netter p rad, om man ikke regner med Rosie (bilen vr) - hun har vi jo tilbragt 3 netter i. S i dag har vi bare tatt det helt med ro, i og med at vret ikke er helt topp. 

Og som dere ser er vi helt klare for Halloween Party i kveld...

Det er 5 gutter fra Wales her, som bor rett over gangen for oss, som vil ha oss med ut - s dette blir gy. I morgen reiser vi videre til Christchurch, hvor vi skal couchsurfe i et bofellesskap hos 6 spanske gutter (!!). Satser p at Vilde kan ta seg av kommuniseringen der. 

Vilde vil forresten hilse hele familien, spesielt Beste. Savner dere <3

Kia Ora

De leide ikke ut kajakk i Karikari, s vi reiste isteden vider til Paihia - Bay of Islands. Her fikk vi leid oss en kajakk for to i noen timer, og padla rundt og koste oss. Eller koste oss og koste oss, det blste kaldt, var hye blger og det kom en del regnbyger.... Men vi fikk noen fine padleturer rundt noen yer, og nr vinden ble for kald tok vi oss bare en tur i land p en fin solfylt strand. 

Vi forelsket oss egentlig litt i Paihia, og hadde i grunn planlagt overnatte her - helt til det viste seg at det var en slags feriehelg her nede, og at alle senger var opptatt. Vi bestemte oss derfor for reise litt videre langs kysten og satse p finne noe ledig. 

SONY DSC

Tror New Zealand har en greie for hner, for de er over alt - ikke uvanlig at de tripper rundt p kanten av motorveien. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi mtte til slutt innse at det ikke fantes noe ledig sted sove, og mtte se oss ndt til tilbringe en natt i Rosie. Hvilket ble alt annet en luksus. Selv om dagene her nede er veldig varme, blir det overraskende nok litt for kaldt om nettene. S uavhengig av hvor mye ull og annet ty vi legger oss i, vkner vi flere ganger i lpet av natten for mtte f litt varme i bilen. 

Det flotte med sove i bilen, er som sagt at en vkner tidlig og fr mye ut av dagen! Vi tok oss en tur til Hot Water Beach, hvor vi fikk tatt oss en etterlengtet dukkert og brukt noen timer p stranden til opparbeide en noe solbrent Erle. Vi hadde egentlig tenkt ta oss en tur innom Cathedral Cove ogs, men alle parkeringsplasser i mils omkrets av den hula var okkupert, s det mtte vi til slutt gi opp. Vi tok heller en tur opp p et utsiktspunkt et sted litt lenger sr langs kysten. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Og siden langhelgen fremdeles ikke var over, ble det, etter desperate forsk p finne et sted med ledig soveplass, nok en natt i Rosie (.....). 

Denne natten sov vi et naturreservat, og fikk startet dagen med en liten bush-walk. Vi skulle egentlig opp p en ganske kul fjellkjede som inkluderte en sti gjennom noen gamle gruver og huler og slik. Viss dere ser p bildet under kan dere se fjellene s vidt i bakgrunn, og da ser dere at de er veldig LANGT i bakgrunn. Alts; vi hadde startet g p helt feil sted (....), er ikke s lett navigere midt i jungelen. 

Dagen fr hadde vi plukket opp en haiker, som gjerne ville vi skulle komme overnatte hos henne s hun kunne vise oss litt rundt - s da tok vi turen til Mount Manganui. 

Nr det ble mrkt ute tok hun oss med p en liten bush-walk for se p lysende ormer, og herremin noe s nydelig. Det var som g i stjernehimmelen, bare p bakken. Det lyste overalt! 

SONY DSC

Idag har vi rullet videre til Rotorua, hvor vi tok oss en tur til nordyas hyeste fossefall - hvilket egentlig ikke var mye skryte av sammenlignet med Norge. Hadde egentlig tenkt ta oss en tur innom Hobbiton, men da det viste seg at det innebar en tre timer lang guidet tur i buss - ble det naturligvis ikke noe av likevel. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

 

Lengst nord

Det viste seg ganske fort at Auckland ikke var helt vr greie... P dag nummer 1 mtte vi tilbake til bilselskapet f fikset p bilen, jeg mistet kortet mitt i en kortautomat som kortsluttet helt, og ikke minst s var det folk overalt. S i steden for bli en dag lenger og sjekke ut omrdet bestemte vi oss for reise videre i kveldingen - etter det verste rushet i trafikken var over. Vi kjrte i ca 3 timer nordover, fr vi bestemte oss for sove i bilen. Vi befant oss midt ute p landet, og fant ikke noen andre steder sove. Og godt var det egentlig. 

Natten i bilen var jo alt annet en behagelig, men vi vknet opp til at vi l ved siden av en ekstremt kul topp. S kvart over 6 om morgenen var vi p veg opp p Tokoatoka Lookout. Turen var bare 700 meter - men de gikk til gjengjeld rett opp. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Jeg m si hydeskrekken slo litt inn p toppen, om ikke veldig. 

SONY DSC

Her er forresten bilen vr som har ftt navnet "Rosie", stere bil skal man lete lenge etter! Jeg m ogs f si hvor stolt jeg er av at jeg faktisk fr til kjre p venstre side av vegen (!!!). Det er ikke overhodet s vanskelig som jeg hadde gruet meg til. 

SONY DSC

Etter ha kjrt i 10 minutter til kommer vi til nok en kul topp, Maungaraho Rock - som vi ogs bare mtte opp p. Her hadde de en egen lype for "erfarne klatrere" - s det sier seg jo selv hvilke lype vi tok. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Jeg gikk p Knutshe noen dager fr jeg reiste ned hit til New Zealand, og syntes den var noe skumme i enkelte partier - Men sammenlignet med denne eggen var det jo ingenting. Fy flate- her var det om gjre ikke falle. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Deretter tok vi med oss kaffe i bilen p nrmeste bensinstasjon, og rulla videre til Waipoua Forest, for se et kult tre som var der. Skogen var veldig annerledes fra Norge, og vi flte vi kjrte i en regnskog hele vegen. Alt er egentlig veldig annerledes fra Norge her, ikke bare naturen men menneskene ogs. Alle er veldig hyggelige og slr av en liten prat med alle, og hjelper 2 forvirrede blondiner som har gtt seg bort - og bra er det. 

SONY DSC

SONY DSC

Regnskogen var ikke noe blivende sted, s vi rullet videre nordover. Hvor vi stoppet ved et helt fantastisk utsiktspunkt, og spiste lunsj i en superkoselig lokal liten sjappe. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

I og med at dagen hadde startet s tidlig, s vi ingen hindring i oppleve mer - s vi reiste like greit til Cape Reinga, det nordligste punktet p New Zealand. Her var det veldig kule klipper og stup, med utsikt ut mot det bl havet. Vret derimot var ikke s fint, s vi reiste raskt videre. 



I natt sov vi hos en koselig gammel mann, som har en B&B p veg mot KariKari. N setter vi kursen videre ditover, og satser p at vi fr leid oss en kajakk for dagen. 

Gresset er grnnere...

... p andre siden av verden

Det var i grunn veldig deilig kunne legge fra oss reisebagene p trillebndet, og kunne vandre rundt p flyplassen bare vite at vi snart skulle reise. 

 

Den frste flyturen gikk til Amsterdam, noe som bare tok 1,5 time. Vi flte vi allerede hadde kommet veldig langt p reisen vr til andre siden av verden da vi landet i Amsterdam, og tenkte at resten av turen ville g som en lek... S dum kan en vre. 

Flyturen til Guangzhou m ha vrt de lengste 11 timene i mitt liv hittil, tiden stod nrmest stille. Film etter film passerte foran p skjermen, og likevel stod vi 7 timer unna landing. Det var umulig finne en stilling sove i p dette flyet, s en smule slitne snublet vi inn p Guangzhou flyplass. Det frste vi hadde i tankene var mat, noe det skulle vise seg vre vanskelig finne... Vi bestemte oss til slutt for spaghetti bolognese p det som sg ut som det mest spiselige stedet. Etter noen biter ble det merkbart at kjttdeigen var mer i sushiform en stekt, og minnet mer om hjernemasse en kjttdeig. 



Etter ha ftt litt mat i magen, og fokusert veldig p holde det der, bestemte vi oss for prve sove litt de 7 timene som gjenstod fr neste flytur gikk. Vi endte til slutt opp p gulvet, og vknet ikke lenge etterp noe forvirret- med kinesere sittende rundt oss p alle kanter. P dette tidspunktet s vi vel mest ut som zombier, og det var i grunn slik vi flte oss ogs. Tanken p at vi skulle sette oss p et fly i 11 timer til gjorde ikke akkurat saken bedre....

Men til Auckland kom vi oss! Og fr vi vi fikk lagt til sove klarte vi til og med hente leiebilen vr. Tror egentlig det var en fordel at jeg var s trtt som jeg var nr jeg skulle kjre bilen til hotellet- for jeg klarte nesten ikke vre stressa over at jeg faktisk skulle kjre p feil side av vegen i byen. 
 

New Zealand neste

Om ikke lenge s sitter vi p flyet til New Zealand, noe som er helt surrealistisk tenke p. Vi skal til andre siden av verden! Blir spennende se om New Zealand kan mle seg med naturen i Norge. 


 

Les mer i arkivet Februar 2018 Desember 2017 August 2017
Erle Amalie

Erle Amalie

20, Vestre Slidre

Hei! Jeg heter Erle Amalie, og er en tur-glad jente som er s heldig at jeg har foreldre som har opprettet kennelen Vasetmutten. P kennelen vr har vi et antall malamutter som hele tiden ligger p rundt 20 stk. Turene med disse blir mange, og det er det jeg kommer til skrive om her. Kontakt: erle_amalie@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker