hits

Femundløpet 2018

1 uke før start bestemte jeg meg for å gjøre noen små endringer på løpsspannet. I utgangspunktet skulle jeg starte med 7 hanner og 5 tisper ? men jeg endte opp med å ta ut 3 hanner etter mye frem og tilbake. Jeg valgte å starte ut med 10 spann, og skal jeg være helt ærlig så er 10 malamutter mer enn nok!

Røros - Tufsingdalen
Jeg var rimelig stressa mens jeg ventet på å kjøre sleden frem til startstreken, og alle mulige scenarioer for hva som kunne gå galt rulla gjennom hodet. HELT uten grunn selvfølgelig! Vi kom oss ut av Røros uten å snabbe med oss en chihuahua som matpakke, kom oss gjennom svingen uten å velte, vi traff brua og de første passeringene gikk kjempe bra - og etter disse første minuttene hadde gått lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle bruke så mye energi på å grue meg til en start igjen (det gjenstår jo nå å se hvor lenge jeg klarer å huske det).

Sporene ut av Røros var veldig myke og jeg mistet alle sokkene på hundene, med unntak av en, den første timen. Men hundene var ved godt mot og jobbet fremover.  

Jeg fikk litt problemer når jeg skulle over den siste fjellovergangen før Tufsingdalen. Det blåste katter og kaniner i alle retninger, og noen hadde kjørt ned skiltingen - slik at når jeg kom til krysset hadde jeg ikke den minste anelse om hvor jeg skulle. I tillegg stod det andre spann parkert rundt meg, og hundene hadde mer lyst til å legge seg med dem enn å hjelpe meg med å finne løypa. Heldigvis har vi trent mye i dårlig vær denne sesongen, så det tok ikke mer enn 30 sekunder med litt godsnakk før vi var på veg fremover igjen. Hundene tok en sjefsavgjørelse på at vi skulle følge løypa til venstre, og kort tid etter kunne handlerne bekrefte at vi var på riktig vei.


Photo: Alexander Galak

Tufsingdalen - Drevsjø
På etappen over til Drevsjø var vi alene hele veien. Vi hadde litt vind over Kværningshøgda, men ingenting som var i nærheten av å påvirke hundene. Jeg hadde hatt Stolt og Sirma i led ut av Røros, så for å gi dem en liten pause lot jeg Bris få ansvaret i front til Drevsjø. Han startet ut med moren sin Sol, og etter Kværningshøgda var passert ble hun byttet ut med Tundra.

Drevsjø - Søvollen
Ut fra Drevsjø startet jeg med Shaman og Utla i led. Shaman nektet å gå med høyløpske Perma bak seg, og Utla bestemte seg for å være redd for noen isskulpturer som var satt opp langs løypa. Så etter 500 meter måtte jeg bytte ledere, og Stolt og Sirma var atter en gang i led.

De første milene inne i skogen hadde vi veldig harde og fine løyper, og vi holdt god fart. Når det begynte å mørkne startet jeg på stigningene til fjellovergangen før Søvollen. Jeg hørte vinden ule over meg, og forberedte meg på et helvettes vær. Stolt er ikke spesielt glad i vind så jeg bestemte meg for å prøve Tundra med Sirma isteden (veldig smart valg). Det var dårlig med dekning i bakkene oppover, men mamma rakk akkurat ringe meg før jeg var kommet over tregrensa. Det vi fikk ut av den samtalen var at jeg fikk sagt «Jeg gruer meg noe jævelig». Jeg er egentlig veldig glad i vind, og koser meg når det er litt vanskelige forhold - men i mørket, helt alene på en ukjent plass så må jeg innrømme at jeg gruet meg.

Og det blåste noe jævelig. Jeg kunne bare skimte refleksen i sælene til de fremste hundene, og heldigvis kunne jeg alltid konstatere etter å ha kjørt forbi en løypestikke at vi ikke lenge etter kom til neste. Det låg et spann parkert oppe i vinden og jeg var litt usikker på om hundene mine ville gå forbi uten å legge seg ned. Oppe på siden av spannet setter lederne mine seg ned. Uten at jeg sier noe så tar det bare 2 sekunder før vi alle har en felles forståelse for at dette ikke var noe blivende sted - og vi fortsatte ferden over.

I så mye vind er det vanskelig å vite forskjellen på hva som er oppover og hva som er nedover - men når jeg endelig begynte å se små busker langs løypa visste jeg at jeg nærmet meg tregrensa. Det er lenge siden jeg har vært så glad for å se en liten busk stikke opp av snøen.

Drevsjø - Orkelbogen I
Etter en lang og velfortjent hvile på Drevsjø, hvor også jeg endelig fikk noen timer på øyet, var hundene overraskende gira på sette i gang igjen. Etappen var lang, men hadde for det meste fine spor. Det var noen åpne bekker inne i skogen som måtte passeres, hvor jeg på et merkelig vis klarte å sette sleden fast i et tre. Jeg tenkte som så at det skulle ikke være et tre som gjorde at jeg måtte bryte, og etter litt klabb og babb fikk jeg løftet ut sleden uten å måtte kutte noen liner.

Orkelbogen I - Grimsbu
På Orkelbogen får jeg vite at det er veldig mye vind på fjellet, og at den kommer rett imot. Jeg bestemmer meg derfor for å hvile til den har gitt seg. Jeg måtte ikke vente så veldig lenge før jeg fikk beskjed av handlerne om at vinden hadde blitt «mildere». Jeg var ikke helt overbevist, for jeg hadde hørt flere ganger etter start at «Vinden har løyet» og «Du får medvind» - hvilket ikke hadde stemt i noen av tilfellene. Men man kommer seg jo ikke til mål ved å bli på sjekkpunkt.

Sol hadde gått seg relativt stiv på etappen fra Drevsjø, og jeg bestemte meg for å ta henne ut her. Teorien er at hun har snublet/sklidd litt i de løse sporene og fått seg en liten strekk.

Før jeg begynte på stigningene møtte jeg Didrik som kunne berolige meg med at vinden ikke var så ille. Han jeg møtte etter Didrik meddelte derimot at det var null sikt, mye vind og at han håpte jeg hadde gode ledere. Og gode ledere har jeg jo, så vi kom oss over fjellet uten problem. Vi møtte en del spann front mot front oppe på fjellet som var med å holde piffen oppe i spannet.

Grimsbu - Orkelbogen II
På Grimsbu tok jeg enda en lang hvile og fikk god hjelp av veterinærene til stretching av hundene. Stolt hadde et litt sårt håndledd når vi begynte å bli klare for å dra ut, så jeg satte igjen han. Etappen over til Orkelbogen II var hard. Det var mye stigning, og det hadde snødd såpass mye at sporene var borte hele veien. Heldigvis hadde vinden nå faktisk gitt seg, så det var ikke noe problem å se stikkene.

Med 8 haler i været og godt humør på hundene hadde vi en fin tur. Vi fikk til og med noen timer med stjernehimmel. Jeg vurderte lenge om jeg skulle kjøre rett gjennom orkelbogen eller ta den obligatoriske hvilen der, og endte til slutt opp med å ta den siste hvilen der (veldig dumt valg).  

Orkelbogen II
Bolt hadde fått en sår skulder av de løse sporene, og Perma et sårt håndledd, så jeg bestemte meg for å ta ut disse og fortsette med et friskt 6 spann til mål. Det var det jeg tenkte, men andre hadde tydeligvis en helt annen plan. Speedy, som har gått inn og ut av alle sjekkpunkt uten en eneste skade, hadde plutselig fått en frostskade i venstre framlabb i følge veterinærene. Så la meg bare få presisere her; En hund helt uten problemer inn til sjekkpunkt fikk i løpet av hvilen en frostskade i poten - og ikke nok med det, men her er det snakk om en malamutt, en polarhund, i 7 minusgrader.

Hun haltet litt rundt de første rundene jeg løp med henne for veterinæren, men ble bedre og bedre for hver runde. Når jeg satte henne i spannet og fikk kjøre en prøverunde på isen for å bevise at det ikke var en skade som ville hemme henne - gikk hun HELT fint. Likevel mente veterinærene at det ikke var god dyrevelferd å fortsette med en «frostskade». Jeg hadde god tid til tidsfristen på Tolga, og sa derfor at vi bare fikk vente til de kunne godkjenne at jeg dro videre. Det var noe de tydeligvis ikke hadde tid til, og de tvang meg derfor til å bryte.

Det hele var helt uvirkelig når det skjedde. Jeg hadde 6 hunder som stod og hylte og ville videre, og etter å ha varmet dem godt opp var det INGEN som haltet eller viste den minste antydning til det. Sola skinte, vinden hadde gitt seg og vi hadde 14 mil igjen til mål - men her stoppet eventyret for vår del. Fullstendig UTEN grunn.

Uansett er jeg utrolig stolt over hva jeg og hundene har fått til. Hundene har jobbet kjempe bra i løse spor og mye vind uten å ha latt det påvirke dem på noen måte. Alle halene har vært i været, stemningen har vært god og matlysten har vært på plass. Jeg er og stolt over meg selv som for første gang har kjørt lenger enn 14 mil ALENE - uten mamma eller pappa med meg i løypa. Før start var jeg noe usikker på om hundene ville gidde å gå for meg når de begynte å bli slitne, men med de forholdene vi hadde og den farten vi holdt, er det vel bevist en gang for alle at de går for bare meg også.

Nå skal vi bruke de neste dagene på å feite oss opp alle sammen. Jeg har gått ned 4,5 kg på 4 døgn, hvilket er noen kilo jeg i utgangspunktet ikke hadde bruk for å miste. Så etter noen hviledager med masse mat til både meg og hundene er vi snart klare for å vende snutene mot VM i Sverige.

 

 

12 spann

Som noen kanskje har fått med seg så har jeg meldt meg på Femundløpet 600, med 12 spann. Så for 2 uker siden hadde jeg min første treningstur med 12 stykker :)
 

Veien til den Grå Veiviseren - Dag 1

For noen uker siden la vi ut på en tur vi hadde snakket om i nærmere tre år. Nå skal det sies at vi brukte ikke tre år på å planlegge selve turen, meeen ei viss jente (les: meg) ble plutselig lagt på operasjonsbordet for å høvle av litt overflødig bein - og da ble en slik tur litt utsatt. Uansett, nå var tiden kommet. Endelig stod vi parkert ved Hjølmo, den siste finpakkingen av sekker og kløver ble gjort, fjellskoene ble snørt fast og Morten delte ut vannmelon. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC'

Denne gangen bestod følget av 7 mennesker, 9 malamutter, 1 terrier og 1 shiba. Du kan tro vi fikk noen blikk når vi gjorde oss klare på parkeringen, noe jeg egentlig kan forstå veldig godt. Det tok ikke lang tid før noen sa "I have never seen dogs with back-packs before, is that like a norwegian thing?". Den beste kommentaren var vell "Wow, you have a lot of dogs!" - etterfulgt av en selfie med hele følget. Flott at han kunne poengtere for oss at vi hadde mange hunder med oss da, noen ganger har vi litt vanskeligheter med å se hvor skillet går. 

SONY DSC

Vi startet ut med litt for mye klær for forholdene, og etter 15 minutter hadde vi en felles pause for å finne de riktige klærne. Det tar tross alt litt tid å komme inn i turmodus og alle rutinene. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC
Si forresten hei til Gripp, den svarte galningen over her. Gripp er 5 måneder, og storkoste seg på tur med meg og Shaman. Vi hadde til og med en liten kløv han fikk gå med på de korteste og enkleste etappene - og jeg har aldri sett han så stolt noen gang. Vi hadde mye moro med å diskutere hva som ville skjedd viss et bilde av en 5 måneder gammel valp med kløv ble lagt ut på et visst forum på Facebook - er det rart det er krig i verden? Nå skal det sies at alt Gripp bar var en dorull på hver side, og jeg tror ikke han kunne vært mer fornøyd!

SONY DSC

SONY DSC

Turen oppover fra Hjølmo og langs Vivelid var virkelig fin, og anbefales til alle. Dette er en etappe som er veldig turistvennlig, noe som var merkbart på hva vi møtte langs stien. Vi møtte noen teltere som ble helt forferdet over at vi skulle så mange opp på vidda for å telte - for hvordan kunne det bli nok plasser til alle? Noen ganger kan man begynne å lure på hva enkelte mennesker gjør i fjellet. Det er jo ikke som at Hardangervidda mangler flate områder å sette opp telt på.

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Til tross for at de vi møtte hadde liten tro på at vi ville finne teltplasser, så klarte vi jammen å finne en utmerket hau å sette opp telt på med plass til oss alle sammen. Vi brukte selvfølgelig litt for lang tid på å finne den perfekte hauen, man kan ikke bare ta hvem som helst. Dagsetappen ble noen kilometer for lang, men når teltene var satt opp og litt mat var kommet i magen, var vi alle enige om at det var verdt det for denne hauen. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Den første dagen ble en fin dag,og vi var alle fornøyde med å endelig være på tur igjen!

3 etappe

Jeg fikk jo atter en gang ikke sove på sjekkpunkt, men det viktigste var jo uansett at hundene skulle få hvile og slappe av. Når jeg krøp ut av jervenduken var det virkelig kaldt, og skoene jeg hadde sovet i minnet om isblokkene jeg fikk på bena etter jeg gikk gjennom isen i Finnmark. Så da var det bare å skifte sko, skrelle av de isblokkene som var på og på med nye tørre. 

Tiki fikk resjekken sin ganske raskt, og etter litt om og men fra veterinæren sin side, fikk jeg bevist at hun var klar for å gå videre. Hundene var selvfølgelig slitne, og det var ikke full iver etter å legge ut på siste etappe - men de gikk. Ganske raskt tar to husky-spann oss igjen, og bam, der får hundene iveren tilbake! De skyter oppover bakkene som ingenting, og brøyter seg gjennom fokksnøen oppe på fjellet lett som bare det. 

Nedoverbakkene gikk fort unna, og det var veldig gøy å stå bak på sleden å se hvor bra spannet gikk. Tiden gikk veldig fort, noe den alltid gjør når man er i sin egen hundekjører-boble, og plutselig var vi bare to mil unna mål. I og med at jeg hadde kjørt en del motbakker etter start, regnet jeg med at de siste milene inn til mål ville være nedoverbakker - men den gang ei! Plutselig dukker det opp en monsterbakke, og langt der oppe i himmelen kunne vi skimte noen hodelykter. Jeg beit tenna sammen og tenkte at "Erle, hallo, det skal ikke være lett å bli verdensmester. Du får tåle å ha det litt vondt". Så etter en liten peptalk i hodet mitt med meg selv om hvor lat og sutrete jeg var, så begynte jeg å telle 20 spark på venstre foten og 20 spark på høyre foten. Og på dette tidspunktet begynte det å nærme seg 40 timer siden jeg hadde sovet, og ikke i løpet av noen av timene hadde jeg hatt hvilepuls. 

Det ene fører jo til det andre, og plutselig synes jeg at jeg ser komfyrer kjøre foran meg i løypa. Jeg ser små bavian babyer som rir på hver sin hund i spannet mitt, og hopper fra rygg til rygg. Jeg ser grener som er på veg rett i ansiktet mitt, dukker unna, og finner så ut at jeg befinner meg på en myr uten et eneste tre... Pussig hvordan hjernen fungerer, og hva som skjer når den ikke fungerer. Jeg er glad det ikke befant seg fotografer i løypa på de siste milene, for å si det slik! 

Men så var målstreken der, bavianene ble borte, og for hver pote som ble satt over målstreken ble en ny hund verdensmester. Noe de alle fortjener. Virkelig! 

Mens dere leser dette innlegget er jeg faktisk på tur igjen! Jeg kom hjem lørdag kveld, og mandag reiste jeg og Eline med ski, pulk og hund til Langsua Nasjonalpark. Og der er vi fremdeles forhåpentligvis. Viktig å ikke sitte stille for lenge!

Andre etappe

I og med at jeg var andre spann inn på sjekkpunkt, så hadde jeg nok av veterinærer som stod å ventet på å ta meg og hundene i mot. De gjør en grundig sjekk av alle hundene mens jeg ordner foringen, og ender til slutt ut med at Shaman må resjekkes før jeg får reise ut igjen. Han hadde en liiiten hevelse i det ene håndleddet, men gjorde ikke noe uttrykk for å ha vondt, så jeg var ikke veldig bekymret! Hundene slukte i seg maten sin, og de fleste drakk alt vannet sitt. Hver hund fikk noen minutter med massasje hver, før jeg tok på en blanding av sinksalve og potesalve under labbene, og til slutt satte jeg på håndleddsvarmere. Etter alt dette var gjort, og jeg selv hadde fått spist, hadde jeg 40 minutter før jeg måtte stå opp igjen og begynne å ordne hundene for avreise. 



Jeg la meg ned i jervenduken sammen med lederne, noe som i starten var ganske så behagelig. Men i løpet av de 40 minuttene dro minusgradene skikkelig på, og det begynte å bli merkbart at jeg ikke var i Namibia lenger. Jeg fikk ikke sovet på de 40 minuttene jeg hadde, grunnet en blanding av at det var kaldt, spann som hele tiden kom inn og at pulsen min var ganske høy etter en etappe med mye jobbing. 

Men jeg var ikke sliten av den grunn, og etter 40 minutter var gått var jeg klar for å starte på igjen med litt massering, potesalve og hundemat. Shaman ble selvfølgelig godkjent til å reise ut igjen med meg, som om det var noe annet alternativ oppe i hans hode. Pappa startet ut 12 minutter før meg fra sjekkpunkt, så spannet mitt var bra gira på å ta igjen han. Vi satte derfor av gårde i godt tempo, og etter 10 km hadde vi tatt han igjen. Sporet var stort sett borte hele vegen, så vi vekslet på å ta to timer hver foran for å brøyte. Når vi var litt over halvveis begynte hundene, og også vi, å bli veldig slitne. Herfra ble det da til at jeg og Shaman kjørte resten av vegen til sjekkpunkt fremst. Shaman jobbet som en helt, og med han som sjefen måtte de 7 andre hundene bare stramme seg opp de også. Jeg begynte å få vondt i alle muskler, og også under fotplatene. Så jeg måtte bare stenge alle signaler fra kroppen ute, ikke tenke på det faktum at det var hvertfall 6 timer til vi var ved sjekkpunkt, og bare begynne å telle stavtak og fotspark. 20 spark med venstre foten, 20 spark med høyrefoten. 20 tak med venstre stav, 20 tak med høyre stav. Til slutt legger man ikke merke til tiden lenger, og man glemmer å telle, og da ender man opp med å holde på til man får melkesyre - og så bytter man fot eller arm. 

Med ca 3 mil igjen inn til mål får hundene en liten boozt når vi plutselig kjører inn i en stor reinsdyrflokk, og etter det holdt de tempoet godt oppe selv. Den siste mila inn til mål viste seg nå å være nokså forskjellig fra hva jeg hadde opplevd på natta. Det jeg trodde hadde vært nedoverbakker og flatt, og hvor jeg hadde stått på bremsen hele vegen, viste seg nå å være kun flatt og noen uendelige motbakker. Så nå var det ikke lenger snakk om å bremse, da var det bare å starte på med 20 spark igjen. 

Inn på sjekkpunkt bestemmer jeg meg for å ta ut Prinsessa umiddelbart etter jeg har massert og gitt henne mat. De humpete scooterløypene hadde gjort til at selen hadde gnisset gnagsår i armhulene hennes, noe som igjen hadde ført til at hun gikk litt feil og dratt på seg en skulderskade. Selv om hun haltet hadde hun nektet å sette seg i sleden, og trukket som en gud hele vegen. Hun ville heller ikke forlate spannet når min handler mamma kom for å hente henne - så hun hadde ikke hatt det fælt. 

Resten av spannet gikk gjennom den samme rutinen som på forrige sjekkpunkt; masseringen, potesalve og sinksalve, håndleddsvarmere, mat og veterinærsjekk. Veterinæren var så imponert over Shaman, for etter å ha gått 135 km var hevelsen helt borte i håndleddet hans - og det skulle jo normalt sett vært motsatt. Tiki måtte ha resjekk før jeg kunne reise ut igjen på grunn av såre håndledd, men jeg regnet med at det ville ordne seg i løpet av 6 timer hvile. Så når jeg krøp i posen hadde jeg 1,5 time før jeg igjen måtte stelle hundene, så jeg rullet meg rundt Sakira og lukket øynene. 
 

Første etappe

Starten foregikk slik at vi fikk et tidsrom på 30 minutter hvor alle i min klasse måtte ha startet, men vi fikk ikke noen bestemt starttid utenom det. Eneste regelen var at det måtte være et vindu på to minutter mellom hver startende. Jeg tenkte en stund litt frem og tilbake på hva som ville være taktisk lurt, i og med at den som startet sist ville ha "pes" på spannene foran og dermed lettere ta inn igjen tiden. Men så slo det meg at "hallo, vi har tross alt 300 km å kjøre, 2 minutter fra eller til vil bety lite". Så jeg tenkte som så at jeg like gjerne kunne starte først - jeg visste jo at spannet mitt ikke kom til å være det tregeste uansett, så da kunne jo jeg sette standarden ;)

Pappa hadde startet ut 30 minutter før meg, hvilket hundene mine selvfølgelig hadde fått med seg. Og er det noe vi ikke liker så er jo det å bli slått av Pappa. Shaman syntes også det var helt uaktuelt. Så jeg skytes ut fra startområdet som en katapult, og svisj så var vi av gårde. Stakkars Erik, handleren til pappa, satte hånda si fast i ankeret mitt når jeg skulle starte - og det var vel like før hånda hans ble med meg på tur. Heldigvis kom han seg løs!

Som sagt var det en morsom sving 100 meter etter start, og all ære til de som kom seg rundt den med 12 spann. Jeg slet nok med å holde sleden oppe med 8 hunder foran, og mesteparten av svingen ble gjort på en slede-meie. "Dette er jo flott", tenkte jeg, "velte og miste sleden foran alle disse folkene og fotografene...". Men utrolig nok kom jeg meg rundt og fikk satt begge meiene i bakken, og så fløy vi over isen før jeg i det hele tatt rakk å blunke. 

Det var noen heftige oppoverbakker etter start, ikke at det påvirket hundene på noen måte. Jeg tenkte det var like greit å avlaste hundene allerede fra starten, så det var nok meg motbakkene satte mest preg på. Og så skjer det rareste - jeg ser et spann foran meg. I mitt hode var det ganske så merkelig, for 30 minutter foran meg hadde 12 spannene startet - og de var de eneste foran meg i løypa. Og plutselig etter 10 km ca, så har jeg tatt igjen det første spannet. Hodet mitt tenkte så det knakte og "Okei Erle, tenk deg nøye om nå, i hvilket kryss har du bare brast rett forbi der du egentlig skulle, nå må jo du ha tatt en snarveg". Meeeen det hadde jeg ikke, superspannet hadde bare slått inn turboen. 

Jeg passerte etterhvert alle foran meg i løypa, til jeg til slutt kun hadde pappa sine spor foran meg. Men de var heldigvis fordelt godt utover i løypa, slik at jeg regelmessig fikk litt pes på hundene :) Løypa var veldig fin, med en del motbakker og noen harde partier oppe i fjellene. Det var mye vind, som da selvfølgelig la en del fokk snø i løypa, hvilket førte til at en hver måtte brøyte sitt eget spor i fjellovergangen - og ikke minst, dytte sleden i nedoverbakkene... Jeg følte meg litt sliten der jeg holdt på i all snøen, til jeg plutselig så skispor foran meg i løypa og kom på de stakkarene som faktisk gikk på ski i det føret! Da hadde jeg ikke det så ille likevel. Jeg koste meg uansett som bare det, jeg elsker jo vind og det å få sjekket hvordan hundene fungerer i dårlig hver - hvilket de klarte med glans. Og ikke lenge etter brer en rosa solnedgang seg over himmelen, og alt var egentlig bare stas. 

Jeg stod på scootermatta med begge beina den siste mila inn til mål for å bremse ned hundene slik at de ikke skulle få skader i det som føltes som nedoverbakker i mørket. Jeg visste jo at de siste 5 km inn til sjekkpunkt skulle være motbakker, så overraskelsen var stor når jeg plutselig ser fakler foran meg etter å ha stått en time på bremsen! Overraskelsen var vel egentlig stor for alle de som ventet ved sjekkpunkt også i og med at gps en min ikke virket, og der dukker plutselig jeg opp som nummer 2 inn på sjekkpunkt. 

Første etappen var 95 km, og jeg hadde brukt 7 timer og 45 min. Hundene hadde halen opp, og alle var friske og raske - og mer enn det skal strengt tatt ikke til for å gjøre en hundekjører lykkelig. For ikke å glemme bæsjen da, A L L E hadde fast og fin bæsj. 

Fra sand til snø

Hittil har 2017 vært et år som har tråkket hardt på gasspedalen, og det har bare vært å holde seg godt fast for å henge på! Lenge hadde jeg hatt en drøm om å jobbe med ville dyr i Afrika, og den 4 januar satt jeg på flyet til Namibia. Jeg var kjempe syk før jeg reiste, og vurderte i mitt stille sinn å faktisk ikke reise - men jeg har jo aldri latt sykdom eller skader stoppe meg før, så dette skulle ikke bli noe unntak. Jeg landet i Namibia dagen etter jeg reiste hjemmefra, og de to månedene frem til jeg skulle reise hjem igjen har vært de raskeste to månedene i mitt liv! Først nå kan jeg si jeg forstår begrepet at "tiden flyr", for det gjorde den virkelig. Jeg løp rundt på savannen med geoparder, jeg var med veterinæren for å darte en struts, jeg gikk turer med bavianer - jeg til og med sov med bavian babyer som var mørkredde, jeg matet løver og leoparder, jeg har ridd mellom zebraer og giraffer, jeg gikk på den høyeste sanddynen i verden, jeg fanget slanger og skorpioner, jeg var barnevakt for en moongose, jeg matet en villsvin unge, jeg bygget en komposthaug med barna på den lokale skolen, jeg tok ned gjerder og hugget trær, jeg jobbet 2 uker i ørkenen med forskning på hyener og jeg jobbet en uke med forskning på elefanter og villhunder. 

DCIM\100GOPRO

DCIM\100GOPRO

Og plutselig var min siste søndag i Namibia kommet, og om 4 dager skulle jeg reise hjem. Det hadde vært dårlig med dekning gjennom hele oppholdet, men jeg finner heldigvis nok dekning til å ringe hjem og spørre om mamma og pappa var klare for løp. Svaret jeg fikk var at pappa var klar, og at forhåpentligvis ville jeg være klar også (!!!). Jeg hadde jo lenge vært borte fra hundene, og begynte å merke savnet litt for mye - så jeg tenkte som så at 300 km alene med 8 av de ville gi oss litt kvalitetstid sammen til å ta igjen det tapte. Så der satt jeg i Namibia, med en bavian i på fanget i 40 varmegrader, kun 8 dager før jeg  skulle stå på en slede i 20 minusgrader. Og det var ikke hvilket som helst løp jeg skulle begi meg ut på kun 3 dager etter jeg var kommet hjem - det var nemlig selveste verdensmesterskapet i langdistansekjøring! 

Jeg kommer hjem fredag kveld, ganske sliten etter å ha "sovet" en natt på fly. De to nettene før det hadde jeg sovet med en bavian - så det hadde ikke vært all verdens med søvn å hente der heller. Så vi hadde en kort prat rundt middagsbordet om hvordan min reise hadde vært, men temaet skiftet raskt over til hunder, obligatorisk utstyr, konkurrenter, løypebeskrivelser, kart, hvile på sjekkpunkt og alt som følger med. Lørdagen brukte jeg til å tømme innholdet i bagen min fra Afrika på gulvet, og pakke den med en helt ny kategori av klær. Jeg pakket obligatorisk utstyr, og satte meg ned for å studere kart og løypebeskrivelser mer nøye. På kvelden tok jeg en liten treningstur med spannet, bare for å føle litt på det å stå på en slede igjen, for neste mulighet ville bli på startstreken med 300 kilometer forut. Hundene var mildt sagt gira, og veldig stolte over å vise meg hvor god form de var i. Vi måtte uansett ha noen små prater om at jeg fremdeles var sjefen selv om jeg hadde vært lenge borte, og at markering ikke var greit nå heller - det er lov å prøve seg, men de forstod tegningen fort. 

Søndag reiste vi til Sverige, mandag var det veterinærsjekk, og tirsdag klokken 13.30 stod jeg på startstreken. Akkurat på det tidspunktet var det mange tanker som raste gjennom hodet mitt (sånn som at dette ville bli utrolig kaldt, vil hundene fremdeles trekke for meg ettersom jeg ikke har trent dem selv på en stund, hvordan i all verden vil jeg klare å ikke velte i svingen som kommer 100 meter etter start, har jeg husket alt.....), men i det ankeret ble løftet var det kun meg og hundene som gjaldt. Afrika hadde vært helt konge, men det var her jeg virkelig hørte hjemme!

DCIM\101GOPRO

 

De siste dagene

De to siste dagene har vært veldig late. Vi har bare stekt huden vår i sola på Iririki og snorklet - men man er jo på ferie for å være litt lat av og til også. Vi fikk med litt brød av de som jobber her, som vi kunne mate fiskene med - og da ble det med en gang mye morsommere å snorkle her. Hittil har det ikke vært så mye fisk å skryte av utenfor Iririki, men med en gang de ble tilbudt mat viste det seg at det faktisk var en god del der. 











Vi har også funnet et flott spisested på motsatt side av Iririki i forhold til hvor vi har spist før - noe som er litt flaut at vi ikke har funnet før, i og med at det tar maks 6 minutter å gå rundt øya. 







Og det som må nevnes også, er jo at markedet her har fått inn vannmelon i store mengder - noe en vannmelon elsker som meg ikke sier nei takk til. Jeg mener, se på det paradiset her da:

Så siden vi her om dagen kjøpte den største ananasen vi fant - og ble liggende flere timer med vondt i magen etterpå, fant vi ut at vi kanskje burde variere kveldsmaten vår litt! Så idag blir det en mye mindre ananas og en liten vannmelon :) 

De siste dagene vi er her nå er det meldt regn, så vi er litt usikre på hva vi skal finne på - men viss temperaturen faller litt sammen med regnet, så skal ikke vi klage på noe! 

Blue Lagoon & Turtle Bay

Lørdag hadde vi bestilt en tur til Blue Lagoon og Turtle Bay, noe vi gledet oss veldig til. Det ble litt kluss i starten da sjåføren vår først var en halvtime forsinket og så viste det seg at han ikke hadde fått med seg hvor vi egentlig skulle heller. Men alt ordnet seg veldig fint. Vi startet med å ta turen til Blue Lagoon











Det var ikke like idyllisk som vi hadde sett for oss, i og med at vi var der på en lørdag - når tydeligvis resten av befolkningen på Vanuatu også var der... Det var mye skriking over alt, og vi følte oss litt fortapt i folkemengden i vannet. I tillegg var vannet veldig salt, og vi hadde gledet oss til å bade i ferskvann. Men det var en veldig fin lagune, og det var gøy å slenge seg i tarzantauene som hang ned fra ulike trær her og der. 


 
Etter å ha slengt oss rundt i lagunen en liten stund, går vi opp for å møte sjåføren vår igjen. Han kommer gående ut av skogen med en klase bananer, en ananas og papaya. Mens vi hadde badet, hadde han vært ute å plukket frukt til oss. Så fersk ananas tror jeg aldri at jeg har smakt. 
 
Deretter gikk turen videre til Turtle Bay, som var alt annet enn hva vi hadde sett for oss... Vi trodde vi skulle ut å svømme i havet, på et sted hvor det ofte var skilpadder - men istedet kom vi til et lite "basseng" hvor skilpaddene var fanget. Vi fikk et lite stikk i samvittigheten for at vi faktisk hadde brukt penger på å støtte noe slik - og uansett hvor kult det var å se skilpadder på så nært hold, så ble det ikke like kult som det kunne vært. Men det positive er at skilpadde ungene kun er der for å få mat den første tiden av livet sitt, før de slippes fri i havet - så det hjalp jo litt på samvittigheten for noen av de voksne som holdes fanget hele livet. 






































 

Ekasup Cultural Village

I går kveld var vi på en "grill kveld" i Ekasup Cultural Village - noe vi trodde var en lokal landsby som skulle vise oss litt av kulturen til folket på Vanuatu. Vi ble kjørt et stykke inn i skogen, og deretter forlatt for å følge denne kostymekledde dama videre innover:





Vi gikk på en sti i kanskje 5 minutter, mens hun gikk foran og blåste i et stort skjell - mens jeg og Vilde fulgte etter, og hadde litt vansker med å holde latteren tilbake. Når vi kommer frem til det som skulle være villagen kommer vi bare til en stor tom plass med sitteplasser rundt. Det som skulle være høvdingen møter oss med krigerne sine ropende og skrikende bak seg. Det fektes litt med noen pinner og flammer, ropes noen ord på et språk jeg og Vilde hvertfall ikke kunne forstå - og så blir vi bedt med for å drikke kava. 

Kava var en ganske kul drikk, som lammet tunga i et lite øyeblikk - og hadde en ganske sterk ettersmak. Vi fikk hver vår halve kokosnøtt med kava, og måtte drikke den mens krigerne stod og heiet på oss. Her var det ikke lenger mulig å prøve å holde seg seriøs, og vi begynte å innse at dette kom ikke til å leve helt opp til forventningene...

Maten vi fikk servert levde derimot over forventningene. Vi var litt redde for at det kun skulle være kjøttstykker og små ekorn på pinner over et bål, mn det hadde vi ikke trengt å bekymre oss for. 80 % av middagsbordet var vegetarmat, og det var ingen små ekorn på matbordet. 





Resten av kvelden utspilte seg med en del danseopptredener, litt skriking og masse musikk. Ikke så mye lokal musikk da - slik vi hadde trodd. Det gikk for det meste i engelske sanger, som for eksempel Baby av Justin Bieber. 





Etter hvert i dansingen vil de at publikum skal være med å danse, og uansett hvor opptatt med å ta bilder jeg og Vilde prøvde å se ut - ble vi dratt med først ut. 

Det er vel lov å si at vi ble noe skuffet over hva det egentlig var vi fikk oppleve. Vet ikke helt hva vi hadde sett for oss, men det var vel noe litt mer realistisk enn dette. Vi snakket om det, og fant ut at vi ville fått til en mye mer realistisk vikingleir hjemme - enn hva de hadde fått til her. For å være helt ærlig så har jeg fått en større kulturell opplevelse av vaskedama på hotellet her som vasker gulvet med en bunke kvister bundet sammen, og menneskene som vasker klær i elva ved siden veien - enn hva jeg fikk av denne landsbyen. 

Meeen det var en morsom kveld, hvor vi fikk spist god mat og faktisk vært ute etter det hadde blitt mørkt - noe som ikke har skjedd siden vi kom hit. Så siden vi først var på den vågale siden i går - bestemte vi oss for å ta en tur ut for å sjekke festivalen som holdes nå. Det holdes nemlig en DJ Festival her, 300 meter fra soverommet vårt. Men inngangen kostet 300 kr, og vi hører musikken like godt gratis til rommet vårt vil jeg tro. I tillegg fortalte en mann fra Skottland oss at her er det ikke en greie å danse når man er ute, her står bare alle skvist inn til veggene og ser ned i bakken.. Så vi tok en drink på baren ved siden av - og kom oss tilbake til rommet vårt før gatene ble for fulle med gutter med stor tro på seg selv. 

Øyhopping i Stillehavet

Efate er ganske idyllisk, og det er ganske kult å si at vi har drevet med øyhopping i stillehavet - selv om vi i grunn aldri beveger oss lenger ut enn 500 meter fra hovedøya. Idag tok vi turen til Hide Away igjen for å snorkle. Noe vettskremte ble vi når vi oppdaget hvor mange mennesker det plutselig hadde dukket opp der, i motsetning til forrige gang når vi praktisk talt var alene. Et vennlig pensjonert ektepar som tok båten over med oss, kunne fortelle at de - sammen med 3000 andre australiere, hadde nettopp kommet til Port Vila. Så jeg og Vilde fant de stolene som var plassert lengst vekk fra alle andre. 

















Det var så forferdelig varmt at det nesten gjorde vondt å puste. Vi var ikke langt unna hvert vårt heteslag. Det hele ble til slutt at vi vekslet mellom å være ca 1 minutt på land, og 10 minutter under vann. 




Veggie-Vilde nyter livet som vegetarianer. I går var den første uken som vegetarianer gjennomført, noe som ble feiret med veggi-burger. 

Det var ikke lenge vi klarte å holde ut i varmen, så vi måtte pakke sammen håndkle og komme oss tilbake til den kalde vifta på rommet ganske tidlig. 







Etter å ha tatt hver vår kalde dusj, og psyket oss opp foran vifta en god stund - klarte vi å komme oss ut for å handle. Vi trengte litt greier til middagen, men viktigst av alt var det å få fylt opp kjøleskapet med vann igjen. I tillegg har det blitt en greie at vi kjøper en ananas på markedet hver dag. 

De 10 minuttene det tar å gå fra markedet og tilbake til her vi bor, føltes mer som 10 timer - og de siste trappetrinnene opp til huset var nesten umenneskelige. Etter det brukte vi resten av dagen inne på rommet med begge viftene på full guffe, og regelmessige kalde dusjer. Vi dauer av varme. 

Men nå er det under en uke til vi skal starte den lange ferden hjem igjen, og imorgen er det en uke til vi er hjemme <3 

Sol og søle

Dagen ble fylt med ekstremt mye søle og gris. Vi hadde meldt oss på en buggy-tour, noe som viste seg å bli en god del mer søle enn hva vi hadde sett for oss. Vi fikk noen småstygge hårnett vi måtte ha under hjelmene:

Og selvfølgelig valgte vi vikinghjelmene for å vise folk hvor vi egentlig kommer fra, og at det ikke er noen idee å kødde med oss. Vet ikke hvor godt det funket egentlig, for det virket mest som folk bare lo av oss. Hvilket de selvfølgelig hadde all grunn til. 

Vi startet med å måtte kjøre litt langs hovedveien, og inn i rundkjøringer og slik - noe jeg ikke var helt forberedt på. Litt skummelt var det å sitte inne i en buggy, midt i den "vanuatiske - trafikken" som har null logikk. I tillegg skulle jeg jo nå plutselig kjøre på høyre side igjen, noe som var litt vanskeligere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Heldigvis hadde vi blitt sendt ut med en vakt på firhjuling både foran og bak oss, så vi ble godt passet på i trafikken. 

Etterhvert kom vi til off-road banen, som var veldig morsom og helt fantastisk sølete. 

Det ble etterhvert så sølete og svingete, at vi kjørte rett av banen og inn i en veltet rot (...). Vi prøvde en stund å få den opp igjen, men etter tapre forsøk måtte vi gi opp. Jeg måtte derfor bli med tilbake for å hente en ny buggy vi kunne bruke, mens Vilde satt igjen alene og var noe redd for at en stamme kanibaler skulle komme å ta henne. 

Selv om vi hadde på oss plastikkfrakker for å beskytte oss mot søla, ble vi nokså prikkete etter hele turen. 



Vi hadde kombinert buggy-touren med en kajakk og snorkle tur, noe som i grunn var helt bortkastet. Turguidene som skulle være med oss på padlingen kunne ikke padle selv - så på de 15 minuttene det tok å padle ut til øya vi skulle på, måtte jeg og Vilde vente på dem 5 ganger... Og likevel kom vi frem lenge før dem. Det hadde blitt noe tull med tidene, så vi fikk bare snorkle i 5 minutter før vi måtte tilbake. 

I går strålte faktisk sola, for første gang siden vi kom hit - så vi bestemte oss for at dette ble en dag hvor vi bare skulle slappe av. Og godt var det! Herremin, det er så varmt her. I går måtte vi nesten ta pustepauser for å gå opp de 30 trappetrinnene det er opp fra stranda. Vi tok turen til Iririki igjen, hvor vi begge fikk en god dose med solbrenthet. 





























Vi møtte også på en koselig mann som arrangerer turer her på øya, så på lørdag skal vi til Blue Lagoon og til Turtle Bay. Vi har lenge fundert på hvordan vi skal komme oss til Blue Lagoon, men nå er det problemet heldigvis løst. Og gjett om vi gleder oss til å svømme med skilpadder a? 
 

En liten tur i jungelen

I dag har vi fylt dagen med mye vann og moro! Det var meldt ganske mye regn idag, så vi tenkte det var like greit å legge opp til en aktivitet som innebar vann. Vi hadde blitt anbefalt av en tidligere sjåfør å reise til et fossefall hvor det var veldig fint å hoppe fra, så vi bestemte oss for å teste ut det idag. Men når vi var innom informasjonssenteret her for å høre om hvordan man kommer seg dit, fikk vi vegforklaring et helt annet sted. Så når vi setter oss inn i bussen og sier hvor vi skal, så har de ikke hørt om stedet turistinformasjonen anbefalte - og stedet den andre sjåføren hadde anbefalt var visst nok uttørket. Meeen disse folka visste om et annet sted, som de tok oss med til - og det viste seg å være ganske så bra det også! Bildene taler vel egentlig for seg selv. 


















































Vi måtte ta en liten gåtur oppover langs en elv, før vi kom til denne fantastiske plassen. En liten bortgjemt perle midt i jungelen. Det var hengt opp tau man kunne slenge seg ut i vannet med, det var små kajakker og baderinger der og en ganske kul "foss" man kunne hoppe fra. Så dagen i dag har egentlig vært ganske grei - og det har vært helt ok å ha en pause fra sola også egentlig (eller sol og sol, den har jo strengt tatt ikke vært her enda - men skyene har bare vært litt tykkere idag...). Vi avsluttet dagen med hjemmelagde pannekaker :) Vi har altså tatt steget videre, og oppgradert fra frokostblanding. 

I morgen skal vi tidlig opp og ut på nye eventyr - som også involverer en del vann, men også en god del søle. 

Iririki

Vi bestemte oss for å bruke dagen til å utforske en ny øy, som ligger ca 10 min i gange fra her vi bor + 5 min med båt. På veg til båten møter vi på denne lille gutten, som var ute å luftet dyrene sine litt. 

Så ble vi sittende å vente noen minutter på båten som skulle ta oss med over til Iririki. Man betaler ca 150 kr for å komme over til øya, og til gjengjeld da får du en verdikupong på 150 kr til å kjøpe mat og drikke for på øya. I tillegg er alle aktivitetene på øya da gratis, som for eksempel tennisbane, badebasseng, snorkling, kajakk osv. 

Vi ville starte dagen med å snorkle litt, så da måtte vi gå på andre siden av øya - hvilket tok ca 5 minutter. 

Rundt hele øya var det satt opp solsenger som alle kunne benytte seg av. 

Snorklingen her var ikke like kul som på Hide Away, men den var grei nok uansett. Vi brukte også noen timer på å sole oss, bare uten sol siden himmelen var overskyet. Men etter hva en solbrent Erle hadde erfart fra dagen før, så tar sola meget bra gjennom skyene også. 

Jeg greide å hoppe på et korallrev når vi skulle snorkle, så jeg kuttet opp ankelen min ganske bra. Hvilket ble ganske ekkelt etterhvert når fluene begynte å legge merke til det... 

Deretter var det tid for litt mat, hvilket ble levert av en liten take away bil som kjørte rundt og rundt på øya. 



Så sola vi oss litt til, eller skyet oss eller hva man skal kalle det. Men det er jo begrenset hvor lenge det er morsomt. 

Så da spilte vi litt tennis isteden, noe som ble veldig klamt og svett i denne temperaturen. 

Vi måtte ganske raskt slenge inn håndkleet på tennisen, og reise tilbake til rommet vårt for å ta en dusj. Hvilket egentlig passet ganske bra, siden vi måtte komme oss hjem før det ble mørkt. 


Tilbake på vårt vakre kjøkken lagde vi oss til kokosgrøt til "middag". 



Og tilbragte resten av kvelden ned netflix og after sun. 

Snorkling

Vi tok oss en tur til turist informasjonen her i Port Vila, noe som i grunn var veldig bortkastet tid. Der møtte vi på det mest udugelige mennesket hittil, som i grunn ikke hadde stort behov for å åpne munnen å fortelle oss noe som helst. Derfor gikk resten av kvelden til at vi selv satte oss ned, og satte en liten plan for hvor vi ville og hvilke aktiviteter vi ville gjøre.

Vi våknet til en overskyet himmel, men heldigvis ikke noe regn. Til frokost får vi hver vår tallerken med frisk frukt fra markedet, en croissant og en juice av noe slag, nam. Vi hadde bestemt oss for at vi ville gjøre noe som innebar bading denne dagen, for selv om det var overskyet var det 27 grader i luften. Vi hadde egentlig planlagt å ta en tur til Blue Lagoon i dag, men det viser seg at det egentlig ikke går busser dit, så hvordan vi skal løse det, vet vi ikke enda. Det var en hyggelig lokal mann som kom bort og hjalp oss med å få tak i en bra buss til oss, han så sikkert ganske lett av vi var noen som trengte hjelp.

Så vi tok turen til Hide Away, en liten øy som ligger ca 500 meter fra selve øya Efate, her hvor vi bor. Dette skulle være det beste stedet å snorkle på, og det levde opp til forventningene. Nå skal det jo sies at det skal litt til å måle seg med korallrevet i Røde havet, men det var ganske så kult her også. 





 





















Jeg fikk endelig oppfylt drømmen min i dag også, hvilket er å ha drukket fra en kokosnøtt. Det var jo ikke spesielt godt, men man må jo ha gjort det en gang i livet. Jeg og Vilde har funnet ut at mens vi er her så skal vi være vegetarianere, fordi vi er noe skeptiske til kjøttet de selger her. Det er jo ikke så lenge siden kannibalisme ble forbudt her. Nei da. Så derfor ble det vegetarianer burger og toast til lunsj. Vi har faktisk spist frokostblanding og bagett med peanøttsmør til middag her, ikke for å spare penger (selv om det er jo et lite pluss), men fordi vi rett og slett er så lei av å spise mat ute. Vi har kjøkken på rommet, så planen er å lage mat selv fremover, vi må bare finne en matbutikk som faktisk selger mat. Butikkene her har ikke brød en gang, eller egg for den del. Og melken de selger står varmt, og har utgangsdato i juni 2017. Så foreløpig er det beste vi har funnet frokostblanding, eller Oat Flakes, for müsli har de heller ikke her. 

På veg tilbake fra Hide Away fikk vi heldigvis stoppet en buss langs vegen, som kjørte oss tilbake til Port Vila. Det er ganske merkelig å være her, og man får satt livet litt i perspektiv. Vi visste jo at vi skulle til et sted som ikke var så bemerka av turisme, men at det skulle være slik som det her hadde vi ikke sett for oss. På bussturen kjører vi forbi hunder og høner som løper vilt rundt på vegen, mennesker som går barbent med vann eller kvister bærende i en kurv oppå hodet, folk som sitter i grøfta og drikker øl og familier som sitter på en utbretta pappeske og spiser lunsj. Alle husene utenfor byen er bygget av «bølge-blekk» (?) og papp, noe som for oss ser veldig merkelig ut. Fleste parten av menneskene her vet ikke hvor eller hva Norge er en gang, noe som sikkert er like greit for vår del. 



Og når vi snakker om kontraster, så kan vi snakke om det fantastiske skillet jeg har fått i dag. Blond som jeg er så tenkte jeg at jeg ikke trengte solkrem når det var overskyet, men jo, det hadde jeg trengt. Så her sitter jeg nå å smører meg inn i solfaktor 50, til og med mellom flettene. Muligens må jeg gå til innkjøp av en badedrakt idag også...

Vi har forresten ikke mobildekning her, viss noen prøver å få tak i oss angående tsunamier eller vulkanutbrudd de neste ukene. Men vi har wifi på rommet da, så send oss heller en facebook melding, så får vi satse på at vi er inne, denne gangen kan vi hvertfall ikke sove i en bil :)

New Zealand --> Port Vila

Med regnet plaskende hardt ned mot asfalten, vinden som rev i husene og jordskjelvene som bare fortsatte å rulle i gang - bestemte vi oss for at det var like greit å bare bruke en hel dag på å komme oss vekk fra det verste. Flere og flere veger ble stengt på grunn av oversvømmelse, og alle ble anbefalt å la bilen stå og heller holde seg inne. Vi måtte jo komme oss til Auckland for å rekke et fly og levere bilen, så vi tenkte det var lurere å kjøre nå enn når vegene faktisk ble stengt. 

Eneste problemet var jo at når vi hadde avbestilt den overnattingen vi egentlig hadde, og skulle finne en i Auckland - så var 98 % av alle overnattingssteder fulle. På en tirsdag. Vilde fikk heldigvis booket oss inn på en blanding av en kristen skole og en gård - hvor vi koste oss i 2 netter. 

Vi bestemte oss for å bruke den siste dagen før avreise til litt klatring - i og med at været fremdeles ikke var noe å skryte av. 



Deretter var det vasking av bilen som stod for tur. Vi krysset fingrene for at det var innsatsen som telte - for direkte ren ble jo ikke Rosie. Men hun ble renere


Noen har skrevet "Love ya" på bakruta vår, etterfulgt av nummeret og en oppfordring om å ringe dem. Vi vet ikke helt når dette har skjedd, men de stakkars menneskene vil nok aldri få noen oppringning fra oss - ettersom at vi dessverre måtte vaske bort tallene. 




Merkelig hvor mye søppel vi kan klare å samle opp i den lille bilen. 

Deretter var det bare å få pakket baggene klare for ny flytur, og samle inn så mange timer med søvn som mulig. Neste morgen blir vi møtt med frokost på senga, fordi eieren av stedet syntes vi fortjente det. 


Så var det bare å sette seg forsiktig inn i bilen (uten å dra med seg noe nye grus), og kjøre Rosie hjem igjen. Aller først måtte vi fylle Rosie en siste gang med bensin. 

Og så var det tid for å ta den triste avskjeden med Rosie. 

Vi måtte levere Rosie senest klokka 12, og når det var gjort ble vi kjørt til flyplassen. Hvor vi da hadde kun 11 timer å bruke opp før flyet gikk. I og med at det var midt på dagen tok vi en liten cafe til cafe runde, før vi tuslet tilbake til check in området i 6 tiden. Vi slapp selvfølgelig ikke inn på flyplassen før i 8 tiden, så da måtte vi bare drasse med oss bagasjen frem og tilbake til vi fant en ledig på plass på gulvet vi kunne slå oss ned på i mellomtiden. 




Flyet var nesten tomt, så jeg og Vilde kunne ta hver vår rekke med seter og strekke beina godt ut - det har vi ikke gjort på de tidligere flyturene for å si det mildt. De timene vi oppholdt oss på flyplassen før avreise nå, satt vi og tenkte på hvor mye vi gruet oss til å reise hjem igjen. Og da snakker vi selvfølgelig om selve reisen, ikke det å komme hjem. Å komme hjem gleder vi oss veldig til nå. 

Flyturen var veldig turbulent, og kunne i grunn minne litt om det å ligge i Rosie når jordskjelvet holdt på. I tillegg var det jo naturligvis mørkt når vi fløy, så da fikk vi oss en liten støkk når utsikten først ser slik ut....:


... og plutselig endres til å se slik ut:

Det var ikke noe skummelt da, bare skyer... Men i et lite millisekund var det en smule skummelt. 

Vi kom til Port Vila klokka 12 på natta lokal tid, i en så varm og klam luft at jeg trodde jeg skulle daue. Vi svetter oss gjennom flyplassen, og sikkerhetskontrollen, og får satt oss i en taxi som skal kjøre oss til der vi skal sove. Vi hadde noen dager før vært i kontakt med motellet, og gitt beskjed om at vi kom med et sent fly - hvilket de svarte på at ikke var noe problem, og at nattvakten ville slippe oss inn. Når vi komme til porten så sitter jo han selvfølgelig og sover, og maken til godt sovehjerte skal man lete lenge etter. Vi stod utenfor å ropte, klappet, plystret og taxien stod og tutet - men likevel våknet han ikke. Etter en god tid med bråk våkner han heldigvis til... 

Og da blir det det maset med at han ikke vil slippe oss inn, og mannen snakket kun fransk så det var litt vanskelig å kommunisere. Det ble x antall telefonsamtaler med eierne, hvor telefonen ble sendt hyppig mellom meg og Vilde - fordi ingen av oss forstod noen av de franske ordene som fløyt ut gjennom telefonen. Men etter en del mas og tjas ble vi heldigvis sluppet inn, og tatt med til rommet. Og her har vi en vifte i taket som står på full guffe - som truer med å falle ned viss vi ikke skrur den litt ned i styrke, pluss en litt mindre vifte som jeg i skrivende stund sitter helt inntil. Det. Er. Så. Varmt. Her. 


Dette er utsikten fra frokostbordet vårt. 

Idag har vi ikke gjort stort mye, men vi har tuslet litt rundt i den lille byen. Vi har funnet markedet de har her - men orket ikke utforske det så nærme idag, så det sparer vi til en annen dag. 

Jeg satt meg ned og fikk fikset håret mitt da, det var fantastisk! Nå blir det ikke like varmt i topplokket. 

Port Vila er veldig annerledes fra hva vi hadde forventet egentlig. Det er veldig få mennesker her som prater engelsk, det går for det meste i fransk - noe jeg og Vilde ikke har nevneverdige ferdigheter i. Dette byr jo på sine problemer, for eksempel som idag når vi skulle ta en buss tilbake fra markedet. Det viser seg at hver enkelt buss er privateid, og de er egentlig ikke busser heller - de er biler med 8 seter i. Når vi setter oss inn i "bussen" etter å ha fått et "yes" av sjåføren om at han kan kjøre oss til vår adresse, viser det seg at "yes" er det eneste engelske ordet han kan - og at han ikke har den minste anelse om hvor vi skal... 

Folkene her har også tydeligvis en helt annen kultur enn hva vi har i Norge, for her er det tydeligvis greit å henge ut av vinduene og skrike etter oss, tute, plystre, stoppe oss på gata og prøve å dra oss med på fest til kvelden. Altså, hallo. Når folk ser oss komme ned over en gate, kan det samle seg en hel gjeng av gutter og menn som står å ser på oss mens vi går. Så vi tror kanskje vi holder oss innendørs etter det har blitt mørkt nå de første dagene, til vi har blitt litt mer vant til området.  

Når bakken rister

Vi hadde rett og slett en kjempe kjedelig dag. Vi var på reisefot fra klokka 10 om morgenen til 11 om kvelden. Så det er i grunn ikke noe ekstraordinært å fortelle om fra denne dagen, annet enn at vi tok en ferje i 3,5 time som visst nok skal være verdens fineste - men for oss som er vant til Norge, så var det ikke direkte mye å skryte av. 

Vi kjører i nesten 2 timer for å prøve å finne et sted å rigge Rosie klar for natta, og til slutt finner vi ut at vi like greit kan parkere nede ved stranda. Vi har en god rutine på hva som skal gjøres når vi sover i bilen, og hva som ikke skal gjøres. For eksempel har vi lært at man ikke bør skru på lysene inne i bilen før man har lukket alle dører og vinduer - med mindre man foretrekker å sove med fullt av insekter summende rundt seg da. 

Det hadde blitt litt lite søvn natten før, og vi var begge slitne av dagens reising, så vi sovnet nokså fort inn. Det tar ikke lang tid før jeg våkner sånn halvveis, sånn halvveis at jeg ikke helt visste om jeg drømte eller var våken. Jeg helte til slutt over mot at jeg måtte ha en veldig merkelig drøm, for det som skjedde var at hele bilen ristet og vi hoppet opp og ned inne i den. Beina mine slo inn i rattet mange ganger, og Rosie gynget frem og tilbake. Vilde sov søtt ved siden av meg, og i et lite øyeblikk vurderte jeg å vekke henne for å spørre om hun også følte det samme jeg gjorde. Men så innser jeg at Vilde faktisk sover, og hvem kan vel sove i en hoppende bil? Så jeg tar en liten alvorsprat med meg selv i hodet, og bestemmer at det blir null mer sjokolade så nærme leggetid. 

Etter en time våkner jeg igjen av at telefonen til Vilde ringer, og denne gangen var bilen helt i ro. Jeg tenker ikke så mye over det, men litt merkelig syntes jeg det jo var at moren til Vilde ringte oss midt på natta - hun måtte vel ha fått med seg tidsforskjellen her? Så jeg sjekker klokka på min egen telefon, og der har det tikket inn ganske mange meldinger. 

"Går det bra med deg?" og "Hvor er du?" var de mest gjentatte setningene. Nei, jeg har det bra jeg, tenkte jeg - litt forundret over alt maset. Men så er det en fornuftig person som faktisk har fått skrevet ned de riktige ordene "Det har gått jordskjelv på NZ... Er du i nærheten der?"

Jeg dulter borti Vilde og sier "Vilde, jeg tror du må ringe moren din å si vi lever. Det har gått jordskjelv..."

" ... Hæ?"

Vi får gitt beskjed til de nærmeste om at vi lever, har det bra og at vi sover i bilen. Akkurat før jeg sovner sender jeg melding til et par stykker om at de må gi beskjed viss det meldes om noen tsunami, for vi sov jo som sagt på stranden. 6 timer senere våkner jeg med 5 nye meldinger på telefonen om at vi må komme oss opp i høyden, det er tsunami-varsel over hele New Zealand og sivilforsvaret vil at alle skal komme seg vekk fra strendene. 

Vel vi våknet fullt i live, til en nydelig soloppgang på stranden med stille hav. Og det var ikke før vi kom oss til McDonalds og fikk sjekket det internettet, at vi faktisk forstod hvor heldige vi hadde vært. 







I tillegg ruller det en storm over New Zealand nå, så det er skikkelig drittvær og tsunamivarslene ligger fremdeles der. Så vi fant rett og slett ut at det ikke ville være noen ide og sove ved stranden i natt, og har heller sjekket inn på et hotell. Og her har vi sett på netflix og spist jordbær, i mangel på andre ting å gjøre. 



Husker dere de guttene jeg snakket om som vi møtte på en cafe, de som gav meg en rose og ville vi skulle sove hos dem? Vi skulle egentlig til dem i går, men siden det var så dårlig vær bestemte vi oss for å droppe det. Og gjett hvor de bor da? Kaikoura - midt der jordskjelvet har truffet som verst.... 

Mens jeg sitter her og skriver oppdaterer Vilde meg på at det nå er målt to nye store jordskjelv, så vi får bare vente å se om de beveger seg hit. Kanskje Vilde faktisk vil være våken denne gangen?

Couchsurfing done right

Det kan vel sies at vi har hatt våre dose med dårlige erfaringer når det gjelder couchsurfing på denne turen. Nettopp derfor var dette også vår siste, for vi var enige om at det ville være bedre  å sove i Rosie enn det vi hittil hadde vært borti. Men hosten vår i natt klarte å gi oss litt mer troa på hele opplegget. Vi fikk vårt eget rom, med en stor seng som var ferdig oppredd - og han skulle ikke sove der. 

 

Når vi spurte om å få vaske klær kom han å hentet skittentøyet vårt, og vasket det for oss. Han er rett og slett super koselig, og veldig lett å prate med. Vi reiste ut for å spise pizza, og da fikk han seg en god latter når vi fortalte om våre tidligere forsøk på couchsurfing. 

 

Vi avsluttet kvelden med is og film, noe vi har drømt om å gjøre lenge. 
 

Etter filmen hadde vi en lek, hvor jeg ble president og Vilde og hosten ble bitchene mine - som måtte gjøre alt jeg ba dem om. Så det ble til at hosten vår måtte gå til McDonalds i skjørtet til Vilde (i plaskregn), for å kjøpe nattmat til oss. 
 





Vi har fått en litt bedre opplevelse med couchsurfing nå, og ser at vi bare har funnet alle de feil folka hittil - ikke overraskende, med tanke på at det er oss det er snakk om. Uansett så tør vi ikke prøve noe mer nå, men det er jo fint med en god avslutning. 

Det regner flodhester

Vi våknet til at sola glimta til mellom skyene, og vi fikk et lite håp om at denne dagen skulle bli fin. Optimister som vi er, så leide vi paddle-board for 2 timer på nettet? Men det er jo ikke alltid optimister helt ser realiteten, eller sjekker værmeldingen. Vi skrev en koselig hilsen til de vi hadde sovet hos, og pakket oss inn i Rosie igjen. 

Når vi kommer til stranda vi skulle padle fra, måtte vi kle oss med våtdrakter på grunn av den sterke vinden og det kalde vannet. Jeg som var litt bekymret for å bli solbrent ute på vannet, trengte ikke tenke så mye på det lenger. Med våtdraktene på, og etter et lyn kurs i hvordan man faktisk får til å stå og padle i riktig retning ? vinglet vi oss utover på havet. I plask regn.

Det hadde ikke noe å si på humøret da. Vi storkoste oss! Og regnet lagde en helt ny lyd ute på vannet, så det var jo kult å oppleve. Det var ganske beroligende å bare stå å padle over bølgene, se utover mot horisonten, høre regnet plaske ? og bare nyte tilværelsen. Men plutselig dunker noe borti boardet til Vilde, og noe svart stikker opp bak henne. Vi er 1 time fra land, og blir noe stressa. Idyllen brytes litt, og vi padler så godt vi kan inn igjen til land. Vi overbeviste oss selv om at det sikkert var en pingvin eller delfin, men vi har jo alle sett skrekkfilmer om andre ting - så det ble ingen pause med beina dinglende ned i vannet. 







Abel Tasman skal være en veldig fin nasjonalpark, så vi bestemte oss for å finne en fin sti å gå. Optimistene hadde sett en liten regnfri flekk på himmelen, og tenkt at nå kan det ikke komme mer regn.

Så vi sjekket ikke kartet ved parkeringen en gang når vi startet å gå, i og med at det meste så ut til å være halvtimes turer, som gikk i runde tilbake til parkeringen. Så dere kan jo selv tenke dere hva som skjedde. Jepp. Vi gikk i over 3 timer. Midt i skogen. I det verste regnet vi har opplevd. Det regnet nesten flodhester fra himmelen altså, og vi ble gjennomvåte.  

Hadde det ikke vært for denne hyggelige italieneren, hadde nok vi fremdeles vært ute å gått. Vi møtte han etter ca 1,5 time inne i skogen. Vi bare gikk og gikk i troen om at nå måtte jo stien snu snart, og ta oss med tilbake til parkeringen - stae som vi er skulle vi ikke snu. Men så kommer han her, som faktisk har lest på kartet, og forteller oss at denne stien går ikke tilbake til parkering. Flott. 



Tilbake ved bilen var det bare å "blæste full varme i Rosie", og ta på tørre og varme klær. Så kjørte vi til nærmeste tettsted for å sjekke værmeldingen fremover. 

Det er lov å le, ja. Det gjorde vi. 117 mm regn er mye.  Så med regnet plaskende på taket, sovnet vi noe ubehagelig inn i Rosie. Når vi våknet idag hadde regnet fremdeles ikke gitt seg, noe det heller ikke vil gjøre de neste dagene. Og med tanke på at klokka var 6 om morgenen, var det ikke stort mye å gjøre. Så vi parkerte Rosie utenfor nærmeste McDonalds, i og med at der var det gratis wifi. Og der ble vi stående frem til klokka 12, for da åpna klatrehallen. 











Og så skulle vi finne couchsurfer hosten vår for natta, noe som ble litt vanskeligere enn forventet. GPSen sendte oss i en retning, personer vi spurte sendte oss i en annen. Vi banket på feil dør. 



Men nå har vi funnet det riktige huset. Og her blir vi. 

Sove i bilen, sove i suite

Det ble en meget lang kjøretur, med mye veiarbeid og stengte veier her og der. Men været var ikke helt på topp igår, så det var ikke verdens største nedtur å få lagt noen mil bak oss uansett. Vi tok oss en liten vandretur inn til Franz Josef isbreen på veien. En isbre er jo som en isbre, men kult å ha sett den. Eneste problemet var at det var veldig mange andre som ville se på isbreen også. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi kjørte bil fra 10 om morgenen til 10 om kvelden, med kun 2 matpauser og en liten gåtur inn til isbreen. Her er det litt morsomt når man skal kjøre over togbaner, for det er veldig sjeldent det er satt opp lys eller bommer. Det er kun satt opp skilt om at du må "Look for trains". Noe som er greit nok når man bare kan gi full gass over togskinnene, men når det plutselig blir snakk om at man skal kjøre på en bru med kun ett felt - OPPÅ en togbane - da blir det litt skummelt. Her kryssa vi armer og bein, og satsa på at det ikke skulle komme noe tog i motsatt retning - for vi var begge enige om at dette ikke skulle være måten vi skulle dø på. 

Er det noe man legger merke til her i New Zealand, så er det at det ikke er mange rovdyr her. For det finnes ikke noe dyr som fjerner alle de døde dyrene langs vegen, og det er mange altså. Alle milene vi har lagt bak oss har det vært et skvist dyr for hver 20 meter langs vegen, noen ganger flere. Det er jo ikke rart da når fartsgrensen her er 100 km/t og alle dyrene løper mot billysene når det blir mørkt... Sånn som denne haren. 

Som Vilde til slutt måtte ut å jage av veien, før vi kunne kjøre videre. Skal ikke ha noen døde dyr på samvittigheten vi, nei. 

Nå hadde det jo begynt å bli noen dager siden vi hadde sovet i Rosie, og kan jo ikke la det bli for lenge mellom hver gang. Tydeligvis har turistsesongen startet her nå, så vi var ikke de eneste bilene som skulle overnatte på en parkeringsplass midt i skogen. Så der stod vi parkert, midt mellom bobiler og campervans, der stod vi med vår lille Toyota Passo. Men var egentlig greit det var andre der også, i og med at vi stod parkert på en "Old Ghost Road": 

Været i dag har vel egentlig vært det dårligste vi har hatt hittil, tykk tåke og masse regn. Her er vi egentlig på en lookout, men som dere ser er det veldig lite å se. 

Vi var fremme i Abel Tasman klokka 10, med veldig lite anelse om hva vi skulle finne på. Reiseplanen sa kajakk og bading, noe været ikke var helt informert om. Så vi booket et rom i en leilighet ved stranda, og bestemte oss for at dette ble en dag vi bare skulle ta det med ro. 

Vi handlet inn litt mat før vi fant frem til stedet vi skulle sove, og da følte Vilde seg litt i overkant heldig - så hun kjøpte lodd til en stor fruktkurv, hvor vinneren trekkes i løpet av noen dager. Så vi får se om vi fremdeles er her, om hun vinner. 

Rommet vi fikk er helt fantastisk! Vi har en stor seng, eget bad med egen dusj - og folka her er så hyggelige. Så her har vi kost oss i hele dag. I tillegg har vi tilbragt noen timer i spa-bassenget som hører til her, og boblebadet. Så her nyter vi hver time med luksus, før vi skal tilbake til Rosie imorgen. 

Vilde har veldig lenge gått å drømt om fylt pasta til middag, og idag ble endelig det ønsket oppfylt. 

Jeg for min del har fått en noe vond tannkjøttbetennelse. Så i tillegg til pasta idag ble det kjøpt inn litt produkter for å forhåpentligvis fjerne denne, eller hvertfall lindre den litt så det ikke blir tannlegebesøk før jeg kommer hjem. Men den begynner å bli rimelig ekkel for å si det sånn, uten å gå mer i detaljer rundt det. 


Vi har ikke bare vært late idag da. Vi vandret oss en liten tur i området her, og har funnet ut at de leier ut terrengsykler, paddle-boards og kajakker her - så vi satser på fint vær imorgen. 

Til det bedre

Vi fikk slått i hjel noen timer med å prøve å finne Silver Peaks, som skulle være en tre timers tur i nærheten av Dunedin. Vi fant jo ikke parkeringen til denne turen, før vi var på vei tilbake fra den turen vi endte opp med å gå isteden. Vi trasket innover en grusvei i over en time, før vi tuslet nedover en helt råtten skog - og snudde og gikk tilbake. Ikke en veldig givende tur, men nå har vi fått gått en tur ved Dunedin også. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Deretter var det duket for en liten piknik inne i skogen, med en nydelig lunsj bestående av brødskive med nutella. 

SONY DSC

Vi hadde også tid til å kjøre litt rundt i nærheten av Dunedin, og sjekke ut alle små steder. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi gikk opp til et lite utsiktspunkt, hvor vi både på veg opp og ned måtte snike oss gjennom et bryllupsfølge .... Der passa vi jo ikke helt inn. Og hva er det med alle hønene som går over alt? 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Etter vi hadde klart å tulle bort nok timer, kunne vi endelig dra for å møte hosten vår - og denne gangen ble det ingen skrekkhistorie å fortelle i etterkant. Denne gangen sov vi faktisk over. Hun vi sov hos het Hannah, og hun var kjempe hyggelig. Vi disket opp med taco når vi kom (må jo benytte hvert tilgjengelige kjøkken en finner), og satte oss ned med henne og pratet en stund. De hadde invitert noen venner over den kvelden for å spille et slags spill, og jeg og Vilde sa vi gjerne kunne bli med. Men vi sovnet før de i det hele tatt rakk å starte spillet... Det tar på å reise så mye!

På veg til Invercargill, lengst sør på Sørøya, stoppet vi innom Cannibal Bay for å se etter Sjøløver. Uheldigvis for oss var det en slags kinesisk fest kvelden før, hvor det hadde blitt skutt opp fult av raketter på stranda - så der var det ikke mange sjøløver igjen. 

SONY DSC

SONY DSC

Deretter tok vi oss en tur til Slope Point - som er så langt sør du kommer i New Zealand. Så nå har vi kjørt fra det nordligste punktet i nord, Cape Reinga, til det sørligste punktet i sør. Nå er det bare hele veien tilbake. 

Invercargill er vel den største bommerten vi har gjort i reiseplanen vår hittil - for herremin for et kjedelig sted. Det var rett frem nesten deprimerende. Helt flatt, og ikke noe å gjøre. Denne natten skulle vi atter en gang couchsurfe, denne gangen hos et par med to barn. Vi endte opp med å bruke kvelden på å leke med barbie-lego og spiderman-lego, søle masse med lim og perler, ha putekrig og leke med dukker. Jeg og Vilde som egentlig bare ville sove. 

Vi hadde kjøpt med en pose Jelly-beans til hver av ungene som en liten "takk for oss"-gave. Hvor noen av dem ble dynket i lim, tegnet på munn og satt på øyne - og omdøpt til Smelly-bean. 



Overnattingsstedet vårt var inne på et noe rotete kontor, på en stein hard sofapute - det er nesten litt fælt å si det, men vi savnet faktisk å sove i Rosie. 


Men vi kom oss tidlig vekk fra Invercargill, og reiste opp til Wanaka - 1 time opp på fjellet fra Queenstown. Her rakk vi å ta oss en 3 timers tur i det fine været, før vi skulle finne frem til der vi skulle sove. Vi gikk en tur opp på Rocky Mountain, med utsikt over Diamond Lake, hvilket var helt ok. 

Wanaka var på reiseplanen vår fordi vi skulle bruke en dag til å gå på den mye omtalte Roys Peak. Men når vi kommer hit ser vi at parkeringen er stengt, og hele stien er stengt frem til 10 november på grunn av lamming. Det hadde ikke vi helt regnet med. Heldigvis er det ikke sånn at det kun er ett høyt fjell her, det er mange å velge i. Så derfor ble det heller til at vi tok en tur til Corner Peak - tror vi. Dette var ikke en spesielt mye gått sti, og den var ikke merket for turister - derfor er vi noe usikre på hvilke topp vi egentlig var på..

1400 høydemeter merkes godt i beina, ikke bare opp, men ned også. Men utsikten var verdt det da!













Mens vi er her sover vi i et privat hjem, men vi har betalt for oppholdet - og vi liker oss veldig godt. Vi er ved Lake Hawea, og skulle vi flyttet til New Zealand - så hadde det blitt hit. Men nå skal vi jo ikke det. Ikke enda hvertfall. 

Ben Lomond

Ettersom vi var i Queenstown måtte vi jo på fjelltur. Vi hadde egentlig et håp om å gå på en 2000 meters topp, men noe vi har erfart her i New Zealand er at det generelt er veldig få stier. Noe som selvfølgelig er veldig merkelig med alle de kule fjellene de har her, men tydeligvis er det ingen som vil gå på de - med unntak av meg og Vilde da. Derfor måtte vi nøye oss med en topp på 1700 -1800 meter over havet, noe vi trodde ville bli en pingle tur. MEEN, når man starter så lavt som vi gjorde, og det blir snakk om over 1400 høydemeter til toppen, da blir det et stykke altså. 

Vi hadde fint vær hele veien, og tok oss tid til noen pauser på turen. Etterhvert finner vi ut at jeg har glemt solkremen i bilen (....), så nå sitter jeg her noen dager etterpå med mildt solbrente ører. 

Her ser dere Ben Lomond med toppen oppi skyene. Herfra var det estimert å kun være 1 time igjen til toppen, men jeg og Vilde så på hverandre og var ganske enige om at det ville ta lenger tid for oss. 




Turen opp var tung, men utsikten var helt fantastisk! Herfra hadde man utsikt til 2000 meters topper i alle retninger dekt av snø, så vi hadde det mildt sagt fint. 







På toppen var det 2 noe irriterende pappegøyer, som hele tiden prøvde å stjele maten og klære våre - det er man ikke vant til fra Norge. 



Dagen etterpå tok vi oss en tur i et spøkelseshus for voksne, med ekte skuespillere og hele pakka. Vi ble gående litt småredde resten av dagen, og venta egentlig på at noen skulle skremme oss rundt hver sving. 

Vi tok oss også turen innom landets mest berømte burgersjappe - Fergburger. Hver gang vi har vært forbi der står det lang kø ut av butikken og oppover gata, og nå forstår vi hvorfor. For det var gode burgere! 

Vi tok oss en tur oppover mot The Remarkebles, for å sjekke ut heisen oppe i fjellene der. Rosie begynte å slite litt med all grusen i oppoverbakkene, så vi måtte snu rett før vi kom opp - men vi fikk god utsikt over Queenstown da. På veg ned igjen begynte det å lukte bra svidd også, så vi måtte ta oss noen pauser for å beholde bremsene....

SONY DSC

Og etter 5 timer i bilen kom vi frem til det mye omtalte Milford Sound, i Fiordland. Og gjett om vi hadde gledet oss til å komme hit! Vi hadde booket overnatting i 2 netter, og var klare for høye fjellturer og kajakkpadling. Når vi kom dit fikk vi en meget fin utsikt utover fjorden, med de høye fjellene. Og alt var helt perfekt - helt til vi fant et kart å lese på. Ikke EN ENESTE sti hadde de der. Ikke en. Så vi tenkte jaja, da får vi heller padle alle dagene. Når vi kommer til Lodgen vi skulle sove i, kan de fortelle oss at det ikke er lov å padle på egenhånd der - og at man må padla i guida grupper. Så her var vi - på et av de fineste stedene i verden - hvor det ikke gikk an å gå på fjelltur, ikke gikk an å padle kajakk på egenhånd, det var mygg overalt og det eneste man kunne gjøre var å dra på cruise. I tillegg var det pappegøyer overalt i dalen som angrep stakkars Rosie, tunnelen ut var stengt for natta - og vi var rett og slett fanget på et av verdens fineste steder, men også samtidig verdens største drittplass. 

SONY DSC

Vi skulle sove på et rom med 9 andre mennesker i køyeseng - og så glad som vi er i mennesker ble jo det 0 problem. 3 stykker snorka, noen satt oppe å prata til langt på natt og sengene var vonde og knirka - men det som tok kaka var at man ikke kunne åpne vinduet. Jeg mener hallo, 11 mennesker på et rom og så går det ikke å åpne vinduet? Hva er det for noe? Jeg får helt klaustrofobi når det blir for varmt i et rom, og jeg føler jeg ikke får puste. Det hele ender alltid med at jeg løper ut før jeg har fått kledd på meg, og må løpe rundt ute for å få inn frisk luft. Derfor måtte jeg legge meg med klær på slik at denne seansen ikke skulle bli for klein i løpet av natta. 

Vi reiste med en gang vi sto opp. Vi var egentlig booket inn for 2 netter, men et sted går grensa. Går ikke å sitte å se på toppene rundt oss, og vite at vi ikke kan gå dit. Så nå er vi i Dunedin, og har fått sett litt på seler på nært hold. 

SONY DSC

SONY DSC

I natt skal vi prøve å couchsurfe igjen - satser på at alle gode ting er tre. Ellers er byen nesten helt flat her, så vi er litt usikre på hva vi skal finne på frem til vi skal møte hosten vår. Det eneste vi blir anbefalt er å reise å se på selene på halvøya, men det gjorde jo vi i går når vi kom hit. 

Imorgen reiser vi til Invercargill, og da har vi kommet til bunnen av sørøya - tiden har gått fort! Nå er det ikke lenge før vi skal sette Rosie sin snute mot flyplassen igjen. 

Vi prøver igjen

Vet ikke hva det er med oss og couchsurfing, men det er tydeligvis ikke vår greie. Nå skulle vi egentlig sove 2 netter hos 2 gutter i Queenstown, men nå ligger vi heller booka inn på et hotell for to netter. Det hele er jo ikke så rart når samtalen gikk som følgende:

«Do you girls want anything to drink? Some beer or some other alcohol??

?No, not today! Wee are going hiking tomorrow, so we need to go to bed early?

?Oh, okay? sier han, og legger seg ned i samme seng som vi skulle sove i. Sakte men sikkert går det opp for oss at vi befant oss på hans rom, og at hans plan var at vi ikke skulle sove uten han der. Kort tid etterpå kommer kompisen hans inn, med telefonen i hånda. Alt vi hører av samtalen er «? Bring som weed and come.»

«Do you girls smoke?»

«No.»

«What about weed, do you smoke weed?»

?Especially not weed!?

Så fortalte vi dem at vi skulle ta en tur til byen for å handle, lite vet de om at vår handletur kommer til å ta 2 netter.  Vi rygget sakte ut av rommet, småløp opp trappa og kasta oss i bilen. Vi som ikke trodde det kunne bli verre enn første gangen. 

Sørøya sjarmerer

Halloween party i Nelson var kjempe gøy, med mange koselige mennesker. 





Utsjekken dagen etterpå var klokka 10, så det ble ikke mange timene søvn før vi måtte sette oss i bilen. Vi satte kursen mot Christchurch, hvor vi skulle couchsurfe, noe dere jo allerede vet hvordan endte? Men på dette tidspunktet så vi frem til hva dagen ville bringe, og kjørte i vei med godt humør. Etter noen timer i bil kommer vi til et koselig sted langs vegen hvor vi kunne spise ? hvor det ender med at jeg får en rose av kokken, og vi får tilbud om soveplass og surfetimer av betjeningen der. 

SONY DSC

Vi måtte pent takke nei, ettersom vi allerede hadde andre planer for hvor vi skulle sove. På vegen videre tok vi en liten tur opp på et Pasific Lookout. Det ble 1 ½ time med hard motbakke i varmen, men utsikten ble verdt det. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Videre langs vegen kjørte vi forbi en selkoloni, og egne lookout for hvaler og delfiner ? det er ikke hver dag man opplever. 

SONY DSC

SONY DSC

De fleste har vel fått med seg at vi reiste videre fra Christchurch, og tilbragte natta i bilen? Og vi våkna til den utsikten! Vi hadde jo kommet til byen når det var mørkt, og hadde ikke fått sett mye av utsikten ? men nå våkna vi til synet av snøkledde fjell i det fjerne. Så da sier det seg vel selv hvor vi skulle. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC


Vi sjekket inn på en Lodge i Mount Cook Village i strålende vær, og fikk et rom med utsikt mot New Zealands høyeste fjell. Vi tok oss en tur til Red Tarn, som innebar 2000 trappetrinn. Vi har funnet ut at i New Zealand er man veldig glad i trapper, for de bygges overalt det går turstier. Vi for vår del er ikke så glad i trapper? Vi fortsatte litt videre oppover uten stien, og fikk helt ok utsikt. 

SONY DSC



I dag startet vi dagen med å skulle ta en liten tur inn til en isbre før frokost, en tur som viste seg å ikke bli så kort likevel. Turen ble i alt 2 timer lang, og det ble litt i lengste laget på tom mage. Ikke var isbreen noe å skryte av heller. Den var helt svart av grus, og lå på andre siden av et vann. Men fjellene rundt var fine å se på da. 



Neste reisemål var Queenstown, hvor vi med nytt mot skulle prøve oss på couchsurfing igjen. Vi tenkte at ting kunne jo tross alt ikke bli verre enn hva vi allerede hadde opplevd! Langs vegen fant vi en ganske kjedelig Lookout, men viss man bare fortsatte litt oppover og bakover uten sti ? så ble det ganske kul utsikt. 





"Do you smoke?"

"No"

"What about your friend, does she smoke?"

"No"

Så rullet de seg noen røyker med marihuana, satte seg ned i sofaen ved siden av oss, og tente på. Tok ikke lang tid før de begynte å stryke oss på leggene, og kalle oss for prinsesser. Jeg og Vilde så på hverandre fra hver vår ende av rommet, og lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss vekk herfra. Vår første gang på couchsurfing ble ikke helt som vi hadde sett for oss. 

Godtroende som vi er, tenkte vi at couchsurfing hos seks spanske gutter ville bli morsomt. Selvfølgelig hadde vi noen skrekkbilder i hodene våre om hvor ille det kunne bli, men ingenting ble vel i nærheten av hva det vart. 

Vi måtte sitte en stund i bilen å psyke oss opp før vi turte å gå å banke på døra. Det hadde vi jo ikke trengt, for døra var åpen, og vi kunne bare gå rett inn. Rett inn i det mest rotete huset jeg noen gang har sett. Tydeligvis hadde de hatt halloween party hos seg kvelden før, og ingen hadde vært i form til å rydde enda. Ikke visste de hvor jeg og Vilde skulle få sove heller, så vi blir bedt om å føle oss som hjemme - og så skulle de fikse det etterhvert. 

Guttene var jo kjempe koselige og hyggelige, så vi tenkte at jaja - alle har jo lov til å være litt reduserte etter en slik kveld, de ordner sikkert for oss snart. Men etter å ha vært der i 1 1/2 time uten at noen har fikset noe, og marihuana røyken siver rundt oss, finner vi ut at dette ikke var noe værende sted. 



Med en så dårlig unnskyldning som at vi ville "starte å kjøre mot fjellet der vi skulle gå, og heller sove i bilen", kastet vi fra oss en vodkaflaske som takk for gjestfriheten og løp tilbake til Rosie (bilen). Og kjørte ganske raskt vekk fra hele stedet, etter en noe stresset samtale med familie og jeg fremdeles hadde lov til å kjøre etter å ha sittet i samme rom som de røyka i. 

Så slik gikk vårt første møte med couchsurfering. Herfra kan det jo bare gå oppover, så det er jo godt å ha fått et utgangspunkt. 

Nå har vi rømt til fjellet, og her tror jeg vi passer litt bedre inn enn på sofaen til fremmede mennesker. 



 

Fra nord til sør

Folkens, jeg har endelig fått gjort noe jeg har drømt om lenge - nemlig rulle ned en bakke inni en ball. Gjett om jeg koste meg a! For alle dere som ikke har prøvd det, dere har virkelig gått glipp av noe. Først er du framlengs, så er du baklengs, så litt sidelengs - gøy! 

Før vi kunne forlate Rotorua måtte vi selvfølgelig innom geysirene som gjennom hele oppholdet vårt hadde lagt sin gode dunst over byen. For vår del var det litt mange mennesker inne i parken, så vi bokstavelig talt løp til geysirene - tok et bilde, og løp tilbake til bilen. 

Vi rullet videre til Taupo, hvor Vilde tok et aldri så lite strikkhopp over en elv. Jeg for min del må si meg fornøyd med hoppet i Rjukan, og stod heller som en god supportergjeng på sidekanten. Dagen var fremdeles ung når dette var gjennomført så vi tenkte at vi kunne fortsette ferden videre mot Tongariro nasjonalpark, hvor vi hadde en plan om å gå på Mount Doom fra Ringenes Herre. 

Vel, smarte som vi er, reiser vi fra Taupo med hundrevis av ulike overnattingsplasser til Turangi - som kort fortalt ikke hadde det samme å by på. Vi overnattet derfor oppe på fjellet, klare for tur i det fine været yr meldte. 

Vel, fint ble det ikke.

Vi ruslet opp til det høyeste punktet på crossingen i tykk tåke, regn, hard vind og i kø bak hundrevis av mennesker. Planen var å ta av fra hovedløypa og gå opp på den 2200 meter høye vulkanen, men 400 høydemeter fra toppen måtte vi se oss slått av været. Vi får heller prøve igjen når vi kjører tilbake... Viss vi har tid. 

Men i og med at turen ble avsluttet tidligere enn forventet, tenkte vi at vi ville få god tid til å finne en soveplass i Wellington. Det tenkte vi da. Nesten gjennom hovedstaden på motorveien, finner vi ut at vi kanskje må av motorveien for å finne et sted å sove - hvilket resulterte i 2 timer kjøring rundt og rundt i byen. Folkens, jeg tør ikke kjøre i Oslo en gang, og nå måtte jeg kjøre rundt og rundt i Wellington på feil side av vegen. Jeg gir meg selv et lite klapp på skulderen. 

Men det hele endte godt da. For når vi kom til et hotell som kunne leie oss et rom for 900 kr,  og det ble booket via nettet akkurat når vi skulle få nøkkelen, fikk vi heller spa suiten til samme prisen. Og gjett om vi koste oss a! 6 sengeplasser til kun oss to, stort bad med badekar, eget kjøkken, balkong og stue med TV - da var livet ok. Og eget kjøkken måtte jo utnyttes, for er det noe vi savner så er det hjemmelaget mat! Så da ble det taco både til middag og frokost. 

Vi skulle ta ferja over til sørøya, og ingen av oss hadde tenkt på at det kanskje kunne være lurt å bestille billetter på forhånd. Vi er jo vant til at ferjene går vær halvtime i Norge, og tenkte det bare ville være å stille seg opp i kø.. Neida. Her fikk vi ikke billett før 8 timer senere. Heldigvis hadde vi kjørt forbi en kul klatrepark rett før Wellington, Adrenalin Forest, og tenkte at dette var en fin mulighet til å teste ut den. 





Klatreparken var kjempe kul! Den var delt inn i forskjellige vanskelighetsgrader, og for hver grad kom du lenger og lenger opp i lufta. Jeg og Vilde følte oss ganske så erfarne der vi hoppet over hindrene på level 1 og 2, men på level 3 ble ting litt mer interessant. Det mest overraskende av alt var jo at jeg ikke ble helt slått ut av høydeskrekken.



Så, litt småtøff som jeg ble når jeg trodde høydeskrekken var overvunnet, klatret jeg entusiastisk opp mot høyde 4. Og vi angret så mye. Når man hadde startet på en løype, var det ikke lov å snu - så med gråten i halsen knuget vi oss fast til vaierne oppe i trærne mens vinden svaiet oss frem og tilbake. Jeg var så glad når vi 45 minutter senere kunne sette beina på bakken, at jeg nesten gav gresset en klem. 

Innkjøringen til ferja starte 2 timer før den skulle gå, noe som gav oss tid til å nyte en Subway i bilen og roe nervene etter klatringen i tretoppene. Ferjeturen tok 3,5 time, og stakkars Vilde ble noe sjøsyk og holdt godt fast i spyposen sin hele veien. 





Her i Nelson bor vi Palace Backpackers - og det anbefales. Huset minner om ett eventyrhotell, med nye rom og ganger over alt, og mannen som eier det minner litt om en trollmann fra filmene man ser på TV. Vi koser oss. Dette er første plassen vi sover 2 netter på rad, om man ikke regner med Rosie (bilen vår) - hun har vi jo tilbragt 3 netter i. Så i dag har vi bare tatt det helt med ro, i og med at været ikke er helt topp. 

Og som dere ser er vi helt klare for Halloween Party i kveld...

Det er 5 gutter fra Wales her, som bor rett over gangen for oss, som vil ha oss med ut - så dette blir gøy. I morgen reiser vi videre til Christchurch, hvor vi skal couchsurfe i et bofellesskap hos 6 spanske gutter (!!). Satser på at Vilde kan ta seg av kommuniseringen der. 

Vilde vil forresten hilse hele familien, spesielt Beste. Savner dere <3

Kia Ora

De leide ikke ut kajakk i Karikari, så vi reiste isteden vider til Paihia - Bay of Islands. Her fikk vi leid oss en kajakk for to i noen timer, og padla rundt og koste oss. Eller koste oss og koste oss, det blåste kaldt, var høye bølger og det kom en del regnbyger.... Men vi fikk noen fine padleturer rundt noen øyer, og når vinden ble for kald tok vi oss bare en tur i land på en fin solfylt strand. 

Vi forelsket oss egentlig litt i Paihia, og hadde i grunn planlagt å overnatte her - helt til det viste seg at det var en slags feriehelg her nede, og at alle senger var opptatt. Vi bestemte oss derfor for å reise litt videre langs kysten og satse på å finne noe ledig. 

SONY DSC

Tror New Zealand har en greie for høner, for de er over alt - ikke uvanlig at de tripper rundt på kanten av motorveien. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Vi måtte til slutt innse at det ikke fantes noe ledig sted å sove, og måtte se oss nødt til å tilbringe en natt i Rosie. Hvilket ble alt annet en luksus. Selv om dagene her nede er veldig varme, blir det overraskende nok litt for kaldt om nettene. Så uavhengig av hvor mye ull og annet tøy vi legger oss i, våkner vi flere ganger i løpet av natten for å måtte få litt varme i bilen. 

Det flotte med å sove i bilen, er som sagt at en våkner tidlig og får mye ut av dagen! Vi tok oss en tur til Hot Water Beach, hvor vi fikk tatt oss en etterlengtet dukkert og brukt noen timer på stranden til å opparbeide en noe solbrent Erle. Vi hadde egentlig tenkt å ta oss en tur innom Cathedral Cove også, men alle parkeringsplasser i mils omkrets av den hula var okkupert, så det måtte vi til slutt gi opp. Vi tok heller en tur opp på et utsiktspunkt et sted litt lenger sør langs kysten. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Og siden langhelgen fremdeles ikke var over, ble det, etter desperate forsøk på å finne et sted med ledig soveplass, nok en natt i Rosie (.....). 

Denne natten sov vi et naturreservat, og fikk startet dagen med en liten bush-walk. Vi skulle egentlig opp på en ganske kul fjellkjede som inkluderte en sti gjennom noen gamle gruver og huler og slik. Viss dere ser på bildet under kan dere se fjellene så vidt i bakgrunn, og da ser dere at de er veldig LANGT i bakgrunn. Altså; vi hadde startet å gå på helt feil sted (....), er ikke så lett å navigere midt i jungelen. 

Dagen før hadde vi plukket opp en haiker, som gjerne ville vi skulle komme å overnatte hos henne så hun kunne vise oss litt rundt - så da tok vi turen til Mount Manganui. 

Når det ble mørkt ute tok hun oss med på en liten bush-walk for å se på lysende ormer, og herremin noe så nydelig. Det var som å gå i stjernehimmelen, bare på bakken. Det lyste overalt! 

SONY DSC

Idag har vi rullet videre til Rotorua, hvor vi tok oss en tur til nordøyas høyeste fossefall - hvilket egentlig ikke var mye å skryte av sammenlignet med Norge. Hadde egentlig tenkt å ta oss en tur innom Hobbiton, men da det viste seg at det innebar en tre timer lang guidet tur i buss - ble det naturligvis ikke noe av likevel. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

 

Lengst nord

Det viste seg ganske fort at Auckland ikke var helt vår greie... På dag nummer 1 måtte vi tilbake til bilselskapet å få fikset på bilen, jeg mistet kortet mitt i en kortautomat som kortsluttet helt, og ikke minst så var det folk overalt. Så i steden for å bli en dag lenger og sjekke ut området bestemte vi oss for å reise videre i kveldingen - etter det verste rushet i trafikken var over. Vi kjørte i ca 3 timer nordover, før vi bestemte oss for å sove i bilen. Vi befant oss midt ute på landet, og fant ikke noen andre steder å sove. Og godt var det egentlig. 

Natten i bilen var jo alt annet en behagelig, men vi våknet opp til at vi lå ved siden av en ekstremt kul topp. Så kvart over 6 om morgenen var vi på veg opp på Tokoatoka Lookout. Turen var bare 700 meter - men de gikk til gjengjeld rett opp. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Jeg må si høydeskrekken slo litt inn på toppen, om ikke veldig. 

SONY DSC

Her er forresten bilen vår som har fått navnet "Rosie", søtere bil skal man lete lenge etter! Jeg må også få si hvor stolt jeg er av at jeg faktisk får til å kjøre på venstre side av vegen (!!!). Det er ikke overhodet så vanskelig som jeg hadde gruet meg til. 

SONY DSC

Etter å ha kjørt i 10 minutter til kommer vi til nok en kul topp, Maungaraho Rock - som vi også bare måtte opp på. Her hadde de en egen løype for "erfarne klatrere" - så det sier seg jo selv hvilke løype vi tok. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Jeg gikk på Knutshøe noen dager før jeg reiste ned hit til New Zealand, og syntes den var noe skumme i enkelte partier - Men sammenlignet med denne eggen var det jo ingenting. Fy flate- her var det om å gjøre å ikke falle. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Deretter tok vi med oss kaffe i bilen på nærmeste bensinstasjon, og rulla videre til Waipoua Forest, for å se et kult tre som var der. Skogen var veldig annerledes fra Norge, og vi følte vi kjørte i en regnskog hele vegen. Alt er egentlig veldig annerledes fra Norge her, ikke bare naturen men menneskene også. Alle er veldig hyggelige og slår av en liten prat med alle, og hjelper 2 forvirrede blondiner som har gått seg bort - og bra er det. 

SONY DSC

SONY DSC

Regnskogen var ikke noe blivende sted, så vi rullet videre nordover. Hvor vi stoppet ved et helt fantastisk utsiktspunkt, og spiste lunsj i en superkoselig lokal liten sjappe. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

I og med at dagen hadde startet så tidlig, så vi ingen hindring i å oppleve mer - så vi reiste like greit til Cape Reinga, det nordligste punktet på New Zealand. Her var det veldig kule klipper og stup, med utsikt ut mot det blå havet. Været derimot var ikke så fint, så vi reiste raskt videre. 



I natt sov vi hos en koselig gammel mann, som har en B&B på veg mot KariKari. Nå setter vi kursen videre ditover, og satser på at vi får leid oss en kajakk for dagen. 

Gresset er grønnere...

... på andre siden av verden

Det var i grunn veldig deilig å kunne legge fra oss reisebagene på trillebåndet, og kunne vandre rundt på flyplassen å bare vite at vi snart skulle reise. 

 

Den første flyturen gikk til Amsterdam, noe som bare tok 1,5 time. Vi følte vi allerede hadde kommet veldig langt på reisen vår til andre siden av verden da vi landet i Amsterdam, og tenkte at resten av turen ville gå som en lek... Så dum kan en være. 

Flyturen til Guangzhou må ha vært de lengste 11 timene i mitt liv hittil, tiden stod nærmest stille. Film etter film passerte foran på skjermen, og likevel stod vi 7 timer unna landing. Det var umulig å finne en stilling å sove i på dette flyet, så en smule slitne snublet vi inn på Guangzhou flyplass. Det første vi hadde i tankene var mat, noe det skulle vise seg å være vanskelig å finne... Vi bestemte oss til slutt for spaghetti bolognese på det som såg ut som det mest spiselige stedet. Etter noen biter ble det merkbart at kjøttdeigen var mer i sushiform en stekt, og minnet mer om hjernemasse en kjøttdeig. 



Etter å ha fått litt mat i magen, og fokusert veldig på å holde det der, bestemte vi oss for å prøve å sove litt de 7 timene som gjenstod før neste flytur gikk. Vi endte til slutt opp på gulvet, og våknet ikke lenge etterpå noe forvirret- med kinesere sittende rundt oss på alle kanter. På dette tidspunktet så vi vel mest ut som zombier, og det var i grunn slik vi følte oss også. Tanken på at vi skulle sette oss på et fly i 11 timer til gjorde ikke akkurat saken bedre....

Men til Auckland kom vi oss! Og før vi vi fikk lagt til å sove klarte vi til og med å hente leiebilen vår. Tror egentlig det var en fordel at jeg var så trøtt som jeg var når jeg skulle kjøre bilen til hotellet- for jeg klarte nesten ikke være stressa over at jeg faktisk skulle kjøre på feil side av vegen i byen. 
 

New Zealand neste

Om ikke lenge så sitter vi på flyet til New Zealand, noe som er helt surrealistisk å tenke på. Vi skal til andre siden av verden! Blir spennende å se om New Zealand kan måle seg med naturen i Norge. 


 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Desember 2017 » August 2017
Erle Amalie

Erle Amalie

20, Vestre Slidre

Hei! Jeg heter Erle Amalie, og er en tur-glad jente som er så heldig at jeg har foreldre som har opprettet kennelen Vasetmutten. På kennelen vår har vi et antall malamutter som hele tiden ligger på rundt 20 stk. Turene med disse blir mange, og det er det jeg kommer til å skrive om her. Kontakt: erle_amalie@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker